Smykkeskrinet

De tre onklene i Marken som var sjømenn, hadde med seg mange souvenirer hjem fra fjerne himmelstrøk. Leiligheten deres inneholdt mange gamle møbler fra foreldrenes tid, riktig knallsterke farger på veggene, og altså et lass med ting fra fremmede land og havner. Ofte var de ute og seilte og var borte flere måneder og gjerne 1-2 år av gangen. Det var spennende å besøke de når de kom hjem igjen, høre fortellinger fra det store utland og få overrakt en liten gave de hadde kjøpt til sine unge nieser og nevøer.

Smykkeskrinet med en ballerina som danset på en glassplate foran et speil til musikk var noe av det fineste de hadde etter min mening.

Jeg kunne sitte lenge å se henne danse og trakk den stadig opp på nytt. Innerst inne ønsket jeg nok veldig at det skulle bli mitt, men årene gikk og jeg glemte etterhvert hele skrinet. En dag etterat jeg selv var blitt voksen og fikk egne barn, kom en av onklene med det og overrakte det til meg. Det brakte frem mange gode barndomsminner. I dag er det i dette skrinet jeg oppbevarer de eldste smykkene jeg har arvet, og mine egne små barndomssmykker fra 60-tallet. Det hender faktisk at jeg trekker det opp for å høre spilledåsemusikken og se ballerinaen gjøre noen piruetter enda en gang, men fjæren har hengt seg litt opp, så det blir ikke like vakkert som jeg husker det lenger..

Her er en annen gammel smykkeskål blandt annet med noen nydelige knapper vi har arvet.

Kame-brosjer og smykker var spesielt populære på 1800-tallet, men er etterspurte antikviteter i dag. De fleste motivene er portretter av kvinner eller noe fra gresk eller romersk mytologi. Kameene skjæres ut av konkylier og kan være innrammet i gull eller forgylt sølv. Sammen med kameene har jeg lagt en annen gammel brosje som jeg har fått av min manns familie. Det er filigransarbeid der man brukte vridd eller bøyd og flettet gull eller sølvtråd.

Emaljesommerfugler er blitt laget fra slutten av 1800-tallet og frem til i dag, Her er mine to eksemplarer, de fins i mange farger og i forskjellige størrelser og varianter.

Tilslutt tar jeg med barndommssmykkene mine fra 60 tallet. De fleste jenter har vel et emaljesmykke liggende som de fikk til fødsel eller dåpen. Vennskapslenke og charms armbånd sto også på ønskelisten min som liten, og stor var gleden da jeg fikk akkurat det jeg ønsket meg. Og tilslutt fikk jeg altså det gamle smykkeskrinet fra onklene i Grønnesmauet også, heldige meg!

Posten skal frem.

En av de gamle sakene jeg arvet fra Grønnesmauet er et treskrin som jeg tror må ha noe med penn og blekk og brevskriving å gjøre, men jeg er sannelig ikke sikker. Dagens blekkglass får riktignok ikke plass oppi "lokket", men nedi esken kan man ihvertfall oppbevare penneskaft og pennesplitter, segl og lakkstenger til å¨forsegle brev. Av og til prøver jeg meg på "kalligrafi", å skrive bokstaver på en kunstferdig måte, men det er jammen ikke så lett å få det til uten blekksøl og griseri.

Brevskriving er vel omtrent gått av moten. Det er nesten bare til jul vi fortsatt skriver brev eller kort til folk. Men i dag er de gamle postkort og prospektkort blitt ettertraktede samlerobjekt. De tynne florlette konvoluttene med rød og blå kant rundt med påtrykk via air mail som jeg fikk fra onklene i Marken som var sjømenn på 60-70 tallet, er også erstattet med e mail og sms. Jeg tenker og på hvor lenge man måtte vente før informasjonen nådde frem til en i tidligere tider, mens vi nå er orientert nærmest i det samme hendelsene skjer.

Det gamle posthuset i Bergen, fra 1894-1956 sto omtrent der som politistasjonen står i dag. I boken over finner vi også beskrevet historien om posten i Bergen. Her er min farfar nevnt et par ganger og det er jo artig å lese for etterkommerne. Jeg refererer derfor en historie derfra.

Farfar var postfullmektig i reisetjenesten og reiste på Englandsruten under 1.verdenskrig. Postmengdene var store og laster på 2000-3000 sekker pr.skip var ikke uvanlig.Skipene ble stoppet av tyske ubåter flere ganger og krigsposten ble beslaglagt eller kastet over bord. 17.nov 1916 ble dampskipet Vega stoppet og torpedert av en tysk ubåt på vei fra Bergen til Newcastle. Det var postfullmektig A.Skeie som sendte telegram om hendelsen til Poststyret. Vega forlot Stavanger om morgenen med 16 passasjerer, 10 tonn maskingods, 110 tonn hermetikk samt post. Etter noen timer dukket det opp en tysk ubåt som hadde ventet på Vega siden klokken to om natten. Ubåten skjøt varselskudd og Vega stanset. En førstestyrmann og to matroser rodde over til ubåten med skipets papirer. Ubåtens sjef hevdet så at skipet førte kontrabande og måtte senkes. Til Vega ble det signalisert at fartøyet måtte forlates så hurtig som mulig. Fem livbåter ble satt på vannet og passasjerer og mannskap firte seg ned. Postfullmektigen og assistenten hadde imidlertid ting de måtte utrette først. De løp ned i postlugaren, og etter fem minutter kom de opp med en pose der de hadde puttet verdiposten, den rekommanderte posten og en brevpose fra den britiske legasjon i Kristiania til London samt signet, stempler og karter. Posten ble lempet ombord i en av de siste livbåtene og de to postfolkene firte seg ned i hver sin båt. Tyskerne hadde vært ombord i Vega med sprengbomber og begynte å skyte og etter ti tolv skudd gikk skipet til bunns. Et dansk skip plukket senere opp havaristene og om kvelden var alle tilbake i Stavanger- uten skip, men med en sekk verdifull post! Min far som da var tre år husket dette at hans far kom hjem midt på natten og fortalte om den skremmende opplevelsen sin. Dagen etter kom presten på hjemmebesøk i anledning at broren skulle døpes, da klatret far oppi fanget hans,dro han i skjegget og maste i vei: Du, du, du, du- tysken topederte far sin båt... Slik beskriver far det selv i" mine minners bok."

Den gamle kirken og skolen.

I går da jeg tok på meg hardangerbunaden for å feire nasjonaldagen, tenkte jeg på slektshistorien fra Hardanger. Jeg er glad i bunaden min og" presser" meg stadig inn i den også fordi det er kjekt å iføre seg et antrekk som viser hvor mine families røtter kommer fra. Farfar ble født på gården Haugarvoll i Hålandsdalen.

Hans far, altså min oldefar Brigt, var fra Kvam og oldemor Brita var fra Strandebarm. I likhet med min oldefar fra Åsane var Brigt klokker og lærer. Disse to oldefedrene mine kjente hverandre fra lærerskolen før barna deres siden fant hverandre og giftet seg.

 I 2008 dro de tre brødrene mine og jeg på  biltur tilbake til gamle trakter sammen med en fetter, for å se hvor oldefar og familien hans hadde levd. Oldefar Brigt  hadde sin første lærerpost i Strandebarm, der møtte han også Brita som ble hans kone. Sammen slo de seg ned i Hålandsdalen. Her var det fjell, skog og vann og en storslagen natur. Skolestuen ble bygd i 1875, på Holdhus, og oldefar underviste her fra 1875-1912. Det var morsomt å se at denne skolestuen er blitt et museum og står slik den stod dengang og at oldebarna hans nå kunne sette seg ved pultene.

Skolen besto av et skolerom, et lærerkammer,gang og utedo, og ble brukt fram til 1956-57.

Samtidig som han var lærer i bygden, var han klokker i Hålandsdalen gamle kirke. Da han fylte 80 år sto det skrevet om ham i Midhordlands avis "Han var en meget dyktig lærer og hans vakre sangstemme og stilfulle opptreden i den gamle Hålandsdalen kirke var mønsterverdig. Han ble på grunn av disse egenskapene også benyttet som kjøgemester, og de ættestolte hålandsdølingene ble glad i sin skolemester som var med dem i høytid og helg, sorg og glede."

 Også i hans liv var det mye sorg å bære, da han og oldemor fikk 5 barn, men bare to av de vokste opp. I den lille erindringsboken han noterte i og gav til sin kone, står det bl.annet : 

Vor høitelskede Karina Johanne gikk foran oss til Hvilen og Freden 1.nov. 1883, og begravedes ved Haalandsdalens kirke 9 de, jordfestet den18.de.

"Min hjertens lille Ina kjær, Gud signe dig for hvergang du i livet her har gledet mig,

for hver gang du gikk ud og inn. Ditt blikk, din sang, ditt stille trinn, mig aldri gaar av Minde."

På gravplassen bak kirken ligger de tre barna begravet. Gravsteinen har tre knekte roser til minne om de tre barna de mistet.

Disse to oldefedrene mine som begge var lærere og klokkere tenker jeg av og til på i dag når jeg står og leser teksten i Storetveit kirke. Noen ganger får jeg lese noe som likner akkurat den gamle klokkerbønnen til åpning av gudstjenesten også, og noen gamle bibel og salmebøker som jeg har arvet har vi også liggende i stuen vår, og minner meg om de som har gått foran og levd sitt liv i tro og tjeneste.

FLAGGET.

Nystrøkne flagg, hardangersømduk og bunadsskjorte ligger nå klar til morgendagens feiring. Utenfor har vi gjort i stand et gammelt melkespann på tradisjonelt 17.mai vis med flagg og bjørk. På kjøkkenet har jeg hengt opp et gammelt postkort i glass og ramme. Det er fra 1939 ser det ut som, og er et kort far sendte da han studerte i Oslo, til sin kjæreste i Grønnesmauet i Bergen. Det norske flagget er avbildet. Rart å tenke på at dette er like før krigen bryter ut og flaggbruken begrenses. Å vise nasjonal holdning ble mottoet for de fleste nordmenn. Først demonstrerte de med det norske flagget på jakkeslaget, men det ble snart forbudt. Så førsøkte noen å gå med røde nisseluer som et tegn. Min mor fortalte at hun gikk med en slik lue, men den ble revet av henne av en tysk soldat. Siden ble jo det å vise nasjonal holdning noe langt mere enn slike små demonstrasjoner. Men det er en helt annen historie.

 

'Da vi ryddet opp i leiligheten i Grønnesmauet der mors familie bodde hele livet, fant vi mange gamle notehefter med fint illustrerte forsider. Et av dem er dette som er forsiden til noten "Norges flagg", en sangvals av Leif Mjøs. Denne har jeg aldri hørt sunget eller spilt før jeg" klunket" meg igjennom den på pianoet i sted. Men teksten på refrenget kommer her under bildet:

Norges flagg, er det vakreste merke Norge har, flaggets farger du finner overalt. Korset blått, kanten hvit, på den røde bunn så klar. Om disse farger er der sunget og fortalt, for flagget er plantet lengst i syd og lengst i nord, av djerveste menn som er blitt født på Norges jord. Norges flagg er det vakreste merke Norge har, ja vi vil alltid holde fargen ren og klar!

Det gamle albumet mitt inneholder også koselige 17.mai minner. 

Akkurat denne 17.mai i 1961 på Askøy husker jeg ikke så mye av, men stas å vifte med flagget var det ihvertfall.

Da jeg var 5 år flyttet vi fra Askøy. Oppvokst i Bergen sentrum, må jeg fortsatt en tur inn til byen for å føle at jeg tar del i folkefesten på 17.mai. Som barn var det viktig å stå tidlig opp, ta på nytt 17.mai antrekk, aller helst knestrømper hvis det var varmt nok, og skynde seg ned til festplassen, vikingskipet og alle bodene. Så gikk vi i flaggtoget med Christi Krybbe skole og derfra hadde vi god utsikt til hovedprosesjonen med sine mange morsomme innslag Etterpå fulgte vi med på leker og konkurranser på festplassen. En 17.mai var jeg med og opptrådte med leikaring og folkedans på Vikingskipet. Det var iallefall spennende. Innimellom var det raskt hjemom og spise rømmegrøt, spekemat, is og pølser og gjerne litt eggedosis til kvelds. Eggedosis har visst gått av moten, men ellers er vel de fleste tradisjonen tro i matveien på 17.mai. 

Da håper jeg at vi alle får en fin feiring av nasjonaldagen i morgen. God 17.mai til dere der dere er!

Sølvpuss og barnearbeid.

De små forberedelser til 17.mai har begynt. I dag hadde jeg en plan om å pusse sølv. Fordi jeg velger å ha noe av det gamle sølvtøyet stående fremme i glasskrukker, og ikke liggende i tette plastposer blir det jo fortere brunt. Å gnikke på sølvtøy er egentlig ganske kjedelig. Det minner meg også om "barnearbeidet" vi ble satt til hjemme før jul og andre merkedager. Barnepass, selge merker, f.eks. maiblomster og pusse sølv for folk var den måten man kunne innhente 1.kr.på. Jeg var speider, først i Bergen 2 og så i Bergen 12, og vi måtte årlig samle inn penger til flyktningearbeidet." De ringer og vi springer" var mottoet for Speiderjobben. Jeg syns alltid jeg fikk i oppgave å pusse sølv, men det fantes andre arbeidsoppgaver speiderne ble satt til også. Her følger en liten rapport fra Speiderbladet fra Bergen 2 av Norges KFUK speidere:
Vasket tak og vegg og onger, fjernet boss i svære donger,
Kjørte Gro i rullestol, klippet plenen for fru Hol.
Stoppet strømper, pusset sko, joda sa en far og lo,
tusen tjenester hun gjorde, og la kroner 3 på bordet.

I dag har jeg ihvertfall testet ut den måten man pusset sølv på i gamle dager. Etter å ha pusset og gnikket i 50 år med sølvpussemiddel, kan jeg ikke forstå hvorfor ingen har lært meg dette før. Man tar et kar og dekker med alluminiumsfolie, putter oppi ca. 2 spiseskjeer natron og litt salt og fyller på med varmt vann. Så legger man gjenstandene oppi, og etter 5 minutter er de blanke og fine.( Har hørt at man ikke skal gjøre dette med oksydert sølv som bunadssølv.) Må nesten ta med et før og etter bildet her:

 Og slik fortsatte det, og pusset seg selv mens jeg nøt solen på verandaen.

Ellers er det koselig med det gamle arvesølvet med initialer til familiemedlemmer på som kommer bedre frem når man får pusset gjenstandene. Må ta med en liten historie tilslutt fra da far skulle flytte fra presteboligen og over i en mindre leilighet. Jeg kom innom mens han drev og fylte opp svarte søppelsekker, og var litt urolig for alt han kastet, og det med rette. Øverst i en sekk lå to svarte lysestaker som han mente var så stygge og svarte at de var bare til å kaste. Etter et stort arbeid med gnikking og gnuring åpenbarte det seg to store flotte sølvlysestaker. Vi lo litt av dette i ettertid, og han tok ikke seg selv noe høytidlig, så han lo med. Lysestakene har en av brødrene mine arvet, men her er noen andre artige gamle sølvgjenstander som har fått seg et natronbad i dag.

Servise fra barndommen.

Forleden dag var jeg innom en Fretex butikk, og ble så fornøyd da jeg fant to mokkakopper med asjetter til det gamle Figgjo servise mitt. Mye billigere her enn på antikk og samlermesse ihvertfall. Kaffe og te kopper er jo populære samleobjekter, og servisedeler fra Figgjo, Stavangerflint og Egersund er vi mange som samler på. Figgjo fajanse ble startet i 1941 i Sandnes og de slo seg sammen med Stavangerflint i 1968. Figgjo flint kan illustreres med stikkord som nostalgi -barndom -retro. Servisene er veldig populære, de er norsk produserte og de representerer en nostalgisk følelse. Man kan gjenkjenne ulike dekorer på kopper og asjetter og gjenoppleve mange hyggelige måltider man har hatt i egen barndom og ungdomstid. Her er noen av mine Figgjo" skatter." Noe har jeg arvet hjemmefra, noe har jeg fått av kjente og familie, og noe har jeg kjøpt på loppemarked og messer.

     Figgjo flint krokus er fra mitt barndomshjem. Det er laget på 50-60 tallet.

          Lotte heter mønsteret over, og det ble laget over en lang periode fra 1962 til ca.1980.

    Artig å samle på eggeglass med forskjellig dekor å se hvor mange ulike mønster som er laget i denne formen. Greien er å bare ha en av hver sort.

Muggesamlingen er ikke så stor, men de to siste er veldig 70-talls da både servise, klær og tapeter skulle være i brunt, grønt og oransje. Safran heter mønsteret i midten, og det var den faste kakao muggen vår på 70 tallet hjemme. Avslutter med noen tallerkener som er lite slitt, disse henger mest til pynt, men det passer jo med noen bunadsjenter nå når vi nærmer oss 17.mai.

Den gamle hagen.

Denne helgen har vi gjort som så mange andre, gravd litt i jorden, sådd og plantet. Jeg har også gledet meg over frukttrær og prydbusker som allerede blomstrer i hagen. Alt er jo så tidlig i år pga. varmen i april. Nå gleder jeg meg spesielt til syrinene kommer i blomst og gir oss forsommerens beste duftopplevelse. Syriner og rododendron gir gode minner til den gamle hagen i St.Jørgen. Der lekte jeg som barn, da vi bodde i hospitalet, og far var prest i Domkirken.Dengang var hagen bak huset innelukket. Jeg husker den som et eldorado med flere uteboder og et stort rødmalt lekehus, en hekk som var klippet som en labyrint, bærbusker, gullregn, syriner, rododendron og en liten veranda vi kunne sitte på å se utover herligheten.
Mor var glad i å male blomstene fra hagen og sto ofte med sitt staffeli i stuen i St.Jørgen med en bukett blomster foran seg. Derfor har vi i dag lupiner fra St.Jørgen i stuen vår hele året igjennom. Lupiner er jo så fine å se på i alle sine lilla nyanser, og sammen med prestekrager og blåklokker pynter den opp langs mange landeveier. Men nå er jo lupiner blitt en forbudt plante å så ut fordi den sprer seg og fortrenger all annen vegetasjon. Så kanskje bra å ha et maleri i stuen istedet.

  I dag er det ikke mye hage igjen i presteboligen i St. Jørgen, men det gamle tuntreet midt på plassen er nydelig i blomstring akkurat nå, og bak hospitalet fins en medisinsk urtehage som holder åpent samtidig med lepramuseet fra 15. mai. Det kan jo være et tips for de som er i Bergen sentrum av og til!