Jysla gildt på Nattrudå!

Sist vi var i Stavanger og besøkte familie, gikk vi naturligvis en tur langs Vågen. Der lå det en fin grønn veteranbåt langs kaien, og selv min mann fikk et snev av nostalgi i blikket. Denne båten MS Sandnes, er en del av hans ferieminner gjennom hele 60- og begynnelsen av 70-tallet. Like etterat guttungen tok sine første skritt, flyttet familien fra Stavanger til Bergen, og siden gikk alle ferieturene tilbake dit, til hytteliv og besøk hos mormor, Karen-faster, moster og onkel. Vi måtte selvfølgelig forevige båten som nå egentlig har sin hjemmehavn i Sandnes.

Nattruten gikk sørover fra Bergen onsdag, fredag og søndag kl.21, med stopp innom Leirvik, Haugesund, Kopervik og Føresvik, og ankom Stavanger kl.7.30 neste morgen. MS Sandnes var en av de fineste rutebåtene som ble bygget i Norge etter krigen, og ble ofte kalt kystens perle. Her var det damesalong, herresalong, 1. og 2. klasse, og fine lugarer med vask og speil, maleri og kunst. Bilene ble heist opp på dekk, en etter en, og det var spennende å følge med når Opel Kadetten svevde over bakken og landet trygt på bildekket. Nattruteavgangene samlet også mange skuelystne både på kaien i Bergen og Stavanger.

        På denne tiden samlet vi barn på alt mulig,  fra fine fargerrike karamellpapir til servietter og forskjellige reklameprodukter. I en gammel sigareske har vi fortsatt såpesamlingen hans fra alle turene med Nattruten. Havremarv med glyserin lukter fortsatt godt etter nesten 50 år, og var altså såpen som ble brukt ombord på Stavangerske og Sandnes DS.

Sykdom

Ikke bare det at jeg blogger om gamle ting og gamle dager, men nå føler jeg meg riktig gammel også.
 Har fått konstatert lungebetennelse samt virus på stemmebåndene og føler meg riktig slapp og elendig om dagene. Skjønner ikke at det er mulig på denne tiden av året. Kanskje det var et feiltrinn å bade i sjøen i pinsen og bli kraftig forkjølet? Syns jeg hører noen gamle råd i bakhodet om ikke å bade i sjøen før etter Sankt Hans.
Vel,vel litt antibiotika klarer vel å ta knekken på lungebetennelsen. Har utstyrt meg med diverse remedier i det gamle medisinske skrinet, arvet etter svigerfar som var lege.
     Noe som var bedre i gamle dager var ihvertfall at legen kom hjem til folk som var syke, sengeliggende og full i feber. Mens nå må man slite seg avgårde i taxi og ta pauser opptil flere ganger pga. tung pust før man kommer seg opp på venterommet, og kan dale ned halvveis liggende på en stol. Men så er jeg ihvertfall takknemlig for at antibiotikaen kom i bruk på 1950 tallet og revolusjonerte den medisinske behandlingen.
Lungebetennelse var jo i gamle dager før antibiotika tiden, ofte en dødelig sykdom.
     Noe annet jeg lurer på her jeg ligger er hva gjorde man egentlig før papirtørkerullens tid? De små dame lommetørklene kan ihvertfall ikke gjøre nytten når nesen renner konstant. Må ha vært kun til pynt!

Ellers er det jo mange gamle kjerringråd som ble brukt da jeg var liten, kamferkluter på brystet f.eks. og mentholatum i nesen er minner fra mine sykehistorier på 60- tallet, og hvis man var riktig dårlig fikk man kanskje en halv globoid, og litt "sykebrus". Det fikk jeg også i dag servert i en gammel fin kopp fra min svigermors barndomshjem, og legg merke til bjellen ved siden av. Ettersom jeg ikke kan snakke har jeg drevet og knipset for å få oppmerksomhet når jeg vil ha hjelp til noe. Enten ble noen lei av knipsingen eller så tenkte man bare at denne glassbjellen sikkert passet bedre inn i stilen min. Den brukes nå flittig av pasienten.

Filletantens vannbakkels.

Dette speilet som nå henger i stuen vår, har tidligere hengt i et sjarmerende, lite bergenshus oppi Fjellsmuget i Bergen sentrum. Det har nok fulgt min "filletante" Borghild gjennom mange år. En filletante kan jo være en fjern slektning, men det kan og være en venninne av mor slik som i dette tilfelle. Borghild var en av mors beste venninner. De hadde møttes i KFUK da de var unge voksne, og holdt sammen siden. Tante Borghild giftet seg aldri, hun passet sitt arbeid og stelte i mange år for sin mye eldre bror som hun bodde sammen med i det lille koselige huset, og jeg tenker på henne som en omsorgsfull og ganske omfangsrik ekte bergensk madam. Det var alltid stas å gå på besøk til tante Borghild. Hun disket opp med mange godsaker, flotte store hjemmelagde koldtbord etterfulgt av diverse mektige kaker. Det jeg forbinder mest med henne er luftige vannbakkels fylt med masse krem som hun serverte tilslutt etterat vi var blitt nødet uttaldige ganger gjennom hele måltidet til å forsyne oss, selv om vi var blitt stappmette. Hun var så gjestfri og raus og denne nødingen hang vel igjen fra gammelt av, og var kanskje ikke så nødvendig i dag når vi lever i et overflodssamfunn.

Den fine gamle potteskjuleren og det lille blomstrede fatet er også gode minner jeg har etter henne.

Tante Borghild viste alltid at hun var glad i barn og interessert i å snakke med oss når vi var med på besøk opp til henne. Hun hadde tid for andres barn, ettersom hun ikke fikk noen selv.

 Da jeg selv ble voksen og hun var en gammel dame snakket vi om hvordan livet hadde blitt for henne. Hun fortalte om en ferie hun hadde vært på der hun ble kjent med en enkemann med 5 barn som hadde spurt om hun kunne tenke seg å gifte seg med han, men dette takket hun høflig nei til, fortalte hun med latter i stemmen.

Hun var filletante for mange barn som senere selv fikk barn og hun strikket alltid skjønne små sparkebukser med pongponger på til de nyfødte som kom til verden. Da hun ble syk og gammel overrakte hun noen av de eldste møblene etter foreldrene sine til Gamle Bergen Museum. Resten fordelte hun ut på sine filletante barn og noen slektninger, og denne fine gamle antikke klokken overtok min yngste bror som hun også var fadder for. Den hadde egentlig en glasskuppel rundt seg, men den var nok blitt ødelagt med" tidens tann".

På skattejakt

I pinsehelgen har vi vært så heldig at vi har fått overnatte i en gammel hytte på en øy utenfor Kristiansand. Hytten skal rives og tomten er kjøpt opp med tanke på boligbygging så vidt vi vet. Hytten ble solgt med noe møbler og inventar, deriblant litt servise sto igjen i kjøkkenhyllene. Maten smakte ekstra godt når jeg som samler på Egersund fajanse, Stavangerflint og Figgjo servise kunne nyte den på slike asjetter og kopper i solen. Derfor måtte jeg lage en liten utstilling før jeg satte alt pent inn igjen i skapene vel og merke.

                                                              Herlig blått Egersundservise.

                                Noen av fatene var stemplet Stavangerflint og noen Egersund fajanse.

En del av servise var krakelert, og med hakk og sprekker. Egersund gjenstander er kjent for å være ganske porøse fordi det har en glasur som ikke er smeltet sammen med selve godset og som lett krakelerer. Dermed trekker gjerne fett og skitt inn i det porøse godset og det misfarges, ifølge Ellen Ørnes som jo er spesialist på antikviteter. Dessuten har nok dette vært flittig brukt i mange ferier på sørlandsøya. 

Dette er et spiserisett fra Egersund, fra første halvdel av 1900- tallet, utført i hvit fajanse med rød oransje dekor. Håper jeg snart kan få ta meg en tur til Fajansefabrikkens museum i Egersund, selv om der nå er blitt et stort kjøpesenter som kanskje ikke er så sjarmerende.. Men vi er som regel alltid underveis i bilen mellom Bergen og Kristiansand, og da blir det lite tid til slike stopp på veien !

Husk at hesten trenger hvile.

I dag da jeg kom hjem fra jobb, falt øynene mine på den gamle trehesten som står på en hylle. Den mottok min far som en avskjedsgave fra en av foreningene på Askøy der han hadde arbeidet som hjelpeprest i 17år.
Det var travle år, der det var to prester som betjente tre kirker og femten skolekretser. Bil fikk vi først siste året på Askøy, så det ble mye vandring og også de to drosjene ble ofte brukt til presteskyss. Far var travelt opptatt både morgen og kveld og hadde vel ikke akkurat noe regulert arbeidstid. En gang han sukket litt over dette fikk han følgende svar fra den aldrende presten:" Du får ta dine vakter, har du tatt selen på deg, får du også dra lasset frem." Da passet det jo forsåvidt godt med en trofast arbeidshest i avskjedsgave fra Askøy. Hjemme hos oss ble den siden alltid omtalt med setningen: Men husk at hesten også trenger hvile! Oppe i Fjellveien i Bergen, i nærheten av Skansen, er det en vannpost der det står en plate med akkurat den inskripsjonen. Nå er det vel ikke akkurat så mange hester som sliter seg oppover den veien lenger, men det er et artig minne fra gamle tider, og greit med en liten pause der på vei oppover til Fløyen.

Vi nærmer oss ihvertfall sommer, ferietid og hvile.I min barndom besto ferien i å reise på landet for de som hadde et landsted, men etterat vi fikk bil på 60-tallet ble det campingtur rundt i Norges land. Med et oransje og blått hustelt, luftmadrasser, soveposer og primus ble det mange gode sommerminner, selv om regnet ofte øste ned på teltduken, og bilkjøringen på de smale, svingete vestlandsveiene resulterte i stadige stopp for bilsyke barn i baksete.Jeg laget dagbøker fra disse ferieturene, limte inn kvitteringer, servietter og prospektkort og noterte dagens opplevelser. Morsomt å se de gamle bildene og mimre, klesstilen og bilparken forteller meg at det er fryktelig lenge siden.

Øverste bilde er fra Tromsø, deretter utsikt ned til Vik i Sogn og til sist fra Frognerseteren i Oslo.