Vårfornemmelser, ombygging og oldeforeldre.

I morgen er det første vårmåned, og det nærmer seg påske igjen. Derfor får denne artige gamle hønemuggen lov til å åpne dette innlegget som nå blir det 50. og siste, ihvertfall på en stund.

 5110 sidevisninger har det blitt her på bloggen de 11 mnd jeg har holdt på, og jeg ser at det har vært publikum fra mange land som har vært innpå sidene og kikket, spesielt fra USA har det vært trofaste lesere. Hadde vært morsomt og visst hvem det var, kanskje etterkommere fra noen gamle slektninger som utvandret? Jeg har iallefall hatt besøk av en firmenning fra Amerika, Pauline Skeie i 1999, men ellers kjenner jeg ikke til at vi har noe familie der borte. 

Jeg er redd for at dette innlegget kan bli litt rotete, fordi det er så mange ting i hodet mitt samtidig om dagene. Etterutdanningskurs som skal pågå et års tid fremover, og stadig nye ombyggingsprosjekt i dette gamle huset vårt fra 1924, er blandt noen av de tingene som opptar meg. Slik ser det altså ut på to rom oppe i 2.etasje fortiden.

Når tak og vegger rives ser man ihvertfall alle tidsepokene med de ulike tapeter, og tak som har blitt senket.

Denne var underst, oppå der kom neste.

Og ytterst var den blå nedenfor som vi faktisk har levd med fra vi flyttet inn for 20 år siden.

I dette huset som var et underbruk av Storetveit hovedgård, har det jo bodd flere forskjellige generasjoner og familier. Hver etasje inneholdt en egen leilighet, og til og med loftet ble brukt som bolig for en enslig person. Vedkommende har tydeligvis dekorert med dette gamle bildet, og det står fortsatt igjen en seng der oppe som et minne fra en svunnen tid.

En stor prosesjon på Lord Mayors Day,har nettopp passert St. Pauls Cathedral i 1844.

Hvem som har bodd her før oss, og deres livshistorie vet vi ellers lite om, ettersom det er et hus som ikke har vært i vår familie før 1994.

Da jeg begynte å skrive på bloggen, var det mormor Ingeborg Katrine og hennes liv jeg skrev om i det første innlegget som heter selskapsvesken. Siden har jeg skrevet om både besteforeldre og oldeforeldre. Slekten på min fars side kjenner vi best til. Oldeforeldrene mine Brita og Brigt som bodde i Hålandsdalen, og var lærer og klokker har jeg fortalt litt om. Oldefar Mons og Oldemor Brita som bodde på en liten gård på Birkeland i Åsane, og samtidig var lærer /klokker har jeg også beskrevet.

Oldeforeldrene på min mors side vet jeg litt mindre om, men Ole og Anna kjøpte eiendommen i Grønnesmuget og startet garveri der. De bodde der med sine 4 barn, og eldstesønn Ole ble garverimester og drev garveriet videre til det gikk konkurs i de harde 1930 årene. Det ble tunge tider for fru Ingeborg, mormor, spesielt da Ole døde like etterpå i 1934. På den tiden bodde faren hennes Anders Sigvardt, også sammen med dem i Grønnesmuget fordi han hadde vært enkemann lenge. Han døde året etter Ole, i 1935, og mormor mistet da hus, mann og faren sin i løpet av et par år, og satt igjen med 7 halvvoksne barn. Derfor vil jeg avslutte bloggen med å skrive litt mer om henne og hennes foreldre, disse oldeforeldrene Anders og Karen som jeg visste veldig lite om før jeg søkte i digitalarkivet og en bygdebok. Her er det jeg fant ut:

Oldefar Anders Sigvardt Hasle ble født i 1850 ved Sem i Tønsberg. Foreldrene hans het Hans Olsen Hasle og Karen Kristensdatter fra Bærum.Da Oldefar ble født hadde faren hans forpaktningskontrakt på bruk 2 av Nordre Hasle gård. Denne drev han fra 1844 til 1877, da overtok eldste sønnen Olaus gården, men han forlot siden stedet og flyttet til Kristiania. Hans og Karen hadde 4 barn, og den yngste søsteren til oldefar, Henrikke, født 4 år etter ham, giftet seg i 1879 med handelsmann Anton Evenby i Arendal. Oldefar selv står oppført med yrke skibstømmermann som ung. På et eller annet tidspunkt ble han kjent med Karen Kristine Arnesdatter Gomsrud fra Kongsberg.Hun var født i 1853. I folketellingen fra 1865 fra Kongsberg prestegjeld finner vi henne som 12 åring der hun bor med far Arne Gomsrud og mor Ingeborg Olsdatter. Foreldrene har fem barn, og Karen er nummer 2 i søskenflokken. Farens yrke er løsarbeider.

 De bor i Gomsrudgrenden gardnr. 678. I en ny folketelling 10 år etterpå, står han oppført som eiendomsbesidder og løsarbeide. Karen blir konfirmert 11.okt 1868, og får en hilsen fra sin lærer i en bok som heter Åndelige hviletimer, som jeg har fått overta.

Etterhvert finner Karen fra Kongsberg og Anders fra Tønsberg hverandre og gifter seg. De bosetter seg i Tønsberg, og i 1881 blir mormor Ingeborg født. De fikk bare denne ene datteren.

I det gamle albumet fra Grønnesmuget finner vi et bilde av henne som barn. Bildet er tatt hos fotograf i Arendal, og er sikkert tatt i forbindelse med et besøk hos tante Henrikke og onkel Anton Evenby.

Nå vet jeg ikke noe mer om mormor før hun som ung voksen drar til Haugesund, og starter en brodeributikk der. Foreldrene hennes, oldefar Anders og oldemor Karen flytter på et tidspunkt til Bergen. I folketellingen i 1904 fra Bergen bor de to i Professor Keysers gade 2, og hans yrke er formand. I 1910 har de flyttet til Rosenbergsgaten 5 i Bergen, og nå står det at han er formand ved en skosmørelsefabrikk. 

(Heretter kommer jeg alltid til å tenke på oldefar når min mann trekker frem skopusseskrinet sitt.)

 To år senere, i 1912 , gifter deres datter Ingeborg seg altså med garverimester Ole og flytter inn i Grønnesmuget. Hvordan de to ble kjent vet ikke jeg, men Ole hadde altså en søster Marie som drev broderiforretning i Bergen, så kanskje de ble kjent fordi Ingeborg, som nå hadde foreldrene sine i Bergen, hadde drevet broderiforretning i Haugesund? Ihvertfall var det en felles interesse her. Etterat oldemor Karen dør tidlig, flytter oldefar Anders inn til sin datter og familien i Grønnesmuget og bor her mange år før han dør i 1935. Mor og søsknene hennes omtalte han alltid som bestefar Hasle.

 I Grønnesmuget leste de tydeligvis illustrert familiejournal på fritiden, og her er mange artige reklamer for datidens produkter i 1897.

Kjolemønster til oldemor.

God skjeggvekst for oldefar.

Barnlige ønsker." Lille Karl må være veldig snill i dag. I dag kommer storken med en liten broder, og har godter og sjokolade med til deg." Lille Karl:" Far, jeg ville helst have at den lille broder også skulle være av sjokolade".

Da avslutter jeg med en tegning av mormor i Grønnesmuget på hennes gamle dager, og en fra de gamle bygatene i Bergen, begge er tegnet av mor. 

Så får vi komme tilbake til nåtiden. Men innimellom kan vi kan fortsatt speile oss i det gamle speilet fra Grønnesmuget som familien hadde hengende i flere generasjoner, og se om vi kanskje gjenkjenner noen Mjeldiske trekk.

                             Takk for følge her på bloggen, og ha en herlig vår allesammen!

Nostalgi på loftet

I helgen har vi vært noen runder på loftet i forbindelse med at vi skal pusse opp to soverom og ting må ryddes unna. Da får som kjent diverse gjenstander sin midlertidige plassering på loftet, og så blir de etterhvert gjemt og glemt i årevis. Samtidig hadde jeg en langvarig jakt der oppe for å grave frem det gamle lysbildeapperatet, kassen med slides og fremvisningsskjermen fordi jeg til uken får besøk av fire søskenbarn, som gjerne vil mimre om hyggelige familiebesøk i Grønnesmuget og Marken på 60- 70 tallet. Den gangen var lysbildefremvisning en del av underholdningen i selskapene. Folk skulle vise hverandre hvor de hadde feriert siden sist, og se seg selv sitte smilende og glade til bords i forrige julebesøk.

 Mine lysbildeminner er også fra Terminus Hall eller Santalmisjonens lokaler der det var et stort høydepunkt når misjonærene som nettopp hadde vært ute noen år, kom tilbake og viste oss bilder fra misjonsmarken av barn fra fremmede kulturer som aldri tidligere hadde fått høre evangeliet om Jesus.

 Før jeg fant lysbildekassen jeg skulle ha på loftet, sporet jeg altså stadig av ved synet av mange andre rare ting som vekket minner,f.eks bøkene om Hardy guttene eller en gammel serviettsamling.

Gamle lampeskjermer kan vel kanskje også komme til nytte en dag. Hvem vet hva man kan få bruk for?

Det som jeg dvelte lengst ved var et gammelt bilde som jeg overtok etter far. Kan ikke huske hvor det har hengt tidligere. Det er utskåret i tre og er en slags kopi av Adolph Tidemand sitt kjente bilde: De ensomme gamle, eller husandakt som det også kalles. Tidemand malte bildet i 1849, akkurat i det tiåret mine oldeforeldre Mons og Brita ble født, som senere drev en liten gård på Birkeland i Åsane.

Mons arbeidet som lærer og klokker i Åsane gamle kirke ved siden av å drive gården. Kanskje det var derfor jeg tenkte på alt jeg hadde hørt om dem da jeg så dette bildet av mannen som leser i huspostillen for sin kone. Det er noe melankolsk over bildet, men de sitter der i sine søndagsklær i en ryddig og koselig stue mens veggklokken tikker og slår.

 Far likte seg veldig godt der på landet hos sine besteforeldre. Mons og Brita hadde 10 barn og det ble mange barnebarn som kom på besøk i feriene og hjalp til i slåttonna, så veldig ensomme ble de vel neppe på sine gamle dager. Far husket lørdagskveldene på landet som spesielt festlige. Om formiddagen hadde bestefar Mons og onkel Einar kjørt til byen med hest og vogn. De hadde melk og fløte å levere til sine faste kunder, og så skulle de handle. Det var stor stas når de kom hjem igjen ut på ettermiddagen. Om kvelden ble langbordet dekket og det ble servert nykokt fisk, varme poteter og hjemmebakt flatbrød med smør. Far skriver i sin minnebok at han syns enda han hører veggklokken tikke inne i stuen, og lukten av torv fra torvmyrene ved Langevatnet brukt til brensel. Han husker bestemor som kom opp på lemmen for å si godnatt og bestefaren med sitt fine og hvite skjegg, komme inn etter arbeid, sette seg i stolen og rope: Kven vil dra støvlane av gubben? Alle barnebarna ville selvfølgelig være med å dra. Når det ikke var prekensøndag i kirken, ble alle samlet i stuen til søndagsandakt. Det ble sunget noen salmer, og bestefar leste en preken fra huspostillen. Slik ble det helg og høytid over søndagene, og far syns det var en ekte, lys og glad kristendom som rådde i hjemmet der ute på landet.

For sin lange tjeneste som lærer og klokker i 50 år fikk Mons overrakt Kongens fortjenstmedalje. Det var høytid for alle barnebarna når de fikk se og beundre den fine medaljen. Det hendte også at de måtte inn i bestestuen på Birkeland og beundre det innrammede æresbrevet med Kong Håkons underskrift. Det hadde sin hedersplass på langveggen.

Alt dette tenkte jeg på før jeg krøp pent og forsiktig ned den bratte loftsstigen med lysbildekassen i armene. Bildet av de gamle ble igjen på loftet, men en gammel bondeantikvitet fra 1867 står i stuen vår og minner oss om denne tiden da våre oldeforeldre levde.

Fastelavn og fargerik emalje.

I dag er det fastelavn og rundt omkring i barnehagene er følgende sang blitt sunget før helgen: 

Fastelaven er mitt navn og boller vil jeg have. Hvis jeg ingen boller får så lager jeg ballade.

Boller opp og boller ned og boller i min mave, hvis jeg ingen boller får så lager jeg ballade.

   I dag er vi bedt bort i bollebesøk, men også i går spiste vi fastelavnsboller her hjemme.

 I bolledeigen må vi ha oppi godt med kardemomme, noe den gamle boksen over reklamerer for, ikke bare gir det gode kaker, men setter også en god smak på bollene, som vi deretter fylte med deilig bringebærkrem.

Ordet fastelavn kommer fra tysk Fasten-Abend og betyr kvelden før fasten. Nå kan vi etter gammelt feste i tre dager, fastelavnssøndag, blåmandag, feit-tirsdag og askeonsdag, og så regnes fastetiden frem til påskelørdag. Fastelavnssøndag ble også kalt fleskesøndag og var en dag der man virkelig kunne fråtse.Fastelavnsbollene som vi fyller med noe godt er altså rester av denne skikken. Å bake fastelavnsboller var først et velstandsfenomen i byene, men på landsbygden i Norge ble det vanlig i begynnelsen av 1900-tallet.

 I min barndom feiret vi også fastelavn med boller, og jeg syns det var ekstra stas å få lov å spise boller og krem med de fine fargerrike emaljeteskjeene som var typisk på 50-60 tallet. Derfor fikk de seg en ekstra runde med pussekluten denne helgen.

Den mest kjente av de gamle fastelavnsskikkene som har overlevd er fastelavnsriset. Bjerkeriset som ikke hadde fått blader på seg mente man hadde fruktbarhetens kraft,og derfor ble marker, kyr og mennesker riset for å sikre fruktbarhet. Vi bruker det vel mest til å pynte opp med litt farger i stuen på en kald og mørk vinterdag. I går var jeg på Lagunen kjøpesenter ens ærend for å kjøpe et fastelavnsris pyntet av Sanitetsforeningskvinnene i Bergen. De selger ris som er pyntet med fjær i flotte farger og pengene som kommer inn går til veldedige formål. Da vi bodde i St.Jørgen hospital i Bergen på 60-tallet fikk jeg et slags forhold til denne organisasjonen, fordi damene hadde møtene sine der i St. Jørgen. Vi ble kjent med Margit Tanner, en av ildsjelene, som senere fikk et sykehjem i nærheten oppkalt etter seg, Margit Tanners Minne, som eies av Bergen Sanitetsforening. Vi barn var gjerne inne i hospitalsalene i St. Jørgen og snakket med sanitetskvinnene og solgte gjerne noen ris eller brett med maiblomster for dem til inntekt for en god sak. Men fra Lagunen i går dro jeg med uforrettet sak. Det viste seg at de hadde stått og solgt fastelavnsrisene på fredag, så dermed måtte jeg finne frem noen fjær fra formingsesken og bjerkekvister fra hagen, for ris måtte jeg jo tradisjonen tro ha på bordet. Så får jeg heller støtte sanitetskvinnenes arbeid på en annen måte dette året.

Mat på barnefat.

Denne helgen har vi feiret at yngstemann i huset har fylt 18 år, og dermed er oppdraget vårt utført og alle våre 4 barn er myndige og uavhengi av sine foreldre, ihvertfall i teorien. De travle årene med fire små barn i huset gikk så fort, ihvertfall nå når vi tenker tilbake. Barnetallerkner og krus har stått bakerst i kjøkkenskapet lenge, men for en samler som meg er de fortsatt attraktive, for jeg liker jo det meste som kommer fra Stavangerflint og Figgjo fajanse. Våre barn spiste sin mat på 90- tallet på fat dekorert med figurer fra Torbjørn Egners univers,

Karius og Baktus

Hakkebakkeskogen

Kardemomme by

Alle disse settene kommer fra Figgjo og produseres visst fortsatt. Ihvertfall er de mye i bruk rundt omkring i barnehagene jeg jobber i. Et fint bilde på tallerkenen kan være utgangspunkt for hyggelige samtaler om de kjente fortellingene rundt bordet. På den annen side kan man jo bli ganske trøtt av å se på at det samme bildet kommer frem dag etter dag etterhvert som man spiser seg igjennom den store mengden mat man har fått tildelt av de voksne. I min barndom var det jo slik at alt det som kom på tallerkenen skulle spises. All mat er god mat, og tenk på de sultne barna i Biafra var noen gjenganger- fraser vi fikk servert i tillegg til maten. Dette fatet fra Figgjo av Rødhette og ulven, kjenner jeg igjen fra min barndom på 60 tallet.

Noas Ark(Figgjo) er også et kjent motiv på barneserviser.

På 60 tallet spiste vi mye boksemat, vi hadde ennå ikke fått fryseboks, så hermetikk var lett å ty til når en skulle ha en hurtig middag. Joikakaker, lapskaus, kjøttboller havnet gjerne på tallerkenen, mens søndagsmiddagen besto av en eller annen steik, lammefrikasse eller koteletter. Seiebiff, fiskeboller eller røkt torsk i hvit saus var også noen klassikere. Til dessert var det puddinger, sviskegrøt eller hermetisk frukt fra en boks.

De neste barnetallerknene jeg har i min samling er fra Stavanger flint, og er tegnet av Inger Waage som jeg har skrevet om i et tidligere innlegg. Dette er en skål fra serviset som heter Kennel:

Fra denne skålen har det nok blitt spist mange porsjoner med puffet ris, melk og syltetøy som var en populær kvelds både for meg og mine barn, men neppe en veldig sund kost akkurat. Det burde nok vært havregrøt i stedet, det innser jeg i dag.

Fatet under er fra et servise som har fått navnet : Bondegården. Det ble laget i mange forskjellige varianter som alle er attraktive samlerobjekter.

Stavanger flint laget også souvenirfat fra forskjellige byer og steder i landet. Min far vokste opp i Sandviken på 1920 tallet, i nærheten av Gamle Bergen som er avbildet her.

På den tiden var det nok mye fisk på tallerkenen. Fisk var hverdagsmat og kjøtt var søndagsmat. Spekesild, blodpudding, lever og lungemos var retter som aldri ble servert i min barndom, men når jeg var på besøk hos min bestevenninne sto det gjerne på menyen. Når jeg spurte hjemme hvorfor vi aldri hadde det, svarte min mor at det hadde de begge fått nok av som barn så det ble vi spart for hjemme hos oss, heldigvis får jeg kanskje si ?

 Med denne lille nostalgiske oppsummeringen av barneservise og matretter fra barndommen, avslutter jeg med to andre eldre fat fra de to Rogaland fabrikkene som også har noe med matvarer å gjøre.

Glansbilder

Fram til 1980-1990 tallet var glansbilder en del av barnekulturen. Spesielt blandt jentene var det vanlig å ha glansbildesamlinger oppbevart i gamle konfektesker eller i litt tidligere tider som i min barndom, gjerne i sigaresker. Nå er glansbildene stort sett erstattet av klistremerker. Det ser jeg når jeg er på jobb i barnehager og barna skal få en personlig belønning i forhold til noe de trener på f.eks. å mestre dogåing eller påkledning. Vi kunne også oppleve å få glansbilder som belønning, f.eks. når vi hadde vært hos tannlegen.Det aller gjeveste var i såfall om vi mottok et glitterglans. Nå for tiden brukes vel glansbilder stort sett som dekorasjon og formingsmateriell.

Vi kunne bruke mye tid på glanssamlingene våre, sortere de etter motiv og ha full oversikt over hvilke som var mest verdifulle, hvilke vi kunne bytte vekk og hvilke som aldri kom på tale å bytte med noen. Mange barn limte de mest verdifulle inn i glansbildealbum, og hadde de andre glansene tilgjengelig i esken for å ta de med ut for en byttehandel. Så satt vi på trappene utenfor husene våre i bygaten, pratet om glansene, beundret hverandres,og studerte og sorterte lenge.

Ennå kan jeg huske at disse babyglansene fra 50-tallet sto høyt i kurs, og at jeg var utrolig glad da jeg fikk byttet til meg det glanset nedenfor der barnet har fingeren i munnen. Det var min eldre kusine, Eli som var så generøs og lot meg få overta dette.

På skolen hadde vi ikke med oss hele glanssamlingen, men vi laget puttebøker av gamle kladdebøker og brettet sidene til lommer der vi la glans inni, og trakk hos hverandre. Noen lommer var tomme, men ofte fikk vi et nytt glans av en venninne på denne måten, og så var det et sted i boken det lå mange glans, og det kalte vi for banken. Babyer, engler, dyr, blomster, eventyr var de vanligste motivene, og felles for de alle var vel at det var idylliserte bilder. Det fantes forresten også noen pedagogiske glans, der man skulle lære noe om f.eks skipsfart, forhistoriske dyr og andre land. De var ikke så populære og vi kalte de gjerne for gutteglans. Her er noen av den typen.

Mine barn som hadde sin barndom på 90-tallet ble aldri de helt store glansbilde samlerne, men de plasserte nå også glansene sine i album med plastsider, da kunne man jo ta bildene forsiktig inn og ut om man ville bytte eller omrokkere på sidene.

Blandt nostalgikerne fins der en del voksne som samler på glans i dag også. Da vil man gjerne ha hele ark som ikke er klippet fra hverandre, slik at man kan se hvem som har produsert bildene. Norske glans fra 50- tallet tegnet av Elise Knudsen eller Harald Damsleth er særlig populære. Når jeg ser igjennom mine glansbilder er nok de aller fleste importert fra England og Tyskland, men de gir  meg allikevel mange gode barndomsminner, og er derfor små skatter. Her er noen flere eksempler på litt gamle glans.

Vi brukte jo også gjerne glansbilder til å dekorere i minnebøkene vi laget til hverandre, så jeg avslutter uken med å mimre over de formanende ordene vi skrev til hverandre den gangen.