Fastelavn og fargerik emalje.

I dag er det fastelavn og rundt omkring i barnehagene er følgende sang blitt sunget før helgen: 

Fastelaven er mitt navn og boller vil jeg have. Hvis jeg ingen boller får så lager jeg ballade.

Boller opp og boller ned og boller i min mave, hvis jeg ingen boller får så lager jeg ballade.

   I dag er vi bedt bort i bollebesøk, men også i går spiste vi fastelavnsboller her hjemme.

 I bolledeigen må vi ha oppi godt med kardemomme, noe den gamle boksen over reklamerer for, ikke bare gir det gode kaker, men setter også en god smak på bollene, som vi deretter fylte med deilig bringebærkrem.

Ordet fastelavn kommer fra tysk Fasten-Abend og betyr kvelden før fasten. Nå kan vi etter gammelt feste i tre dager, fastelavnssøndag, blåmandag, feit-tirsdag og askeonsdag, og så regnes fastetiden frem til påskelørdag. Fastelavnssøndag ble også kalt fleskesøndag og var en dag der man virkelig kunne fråtse.Fastelavnsbollene som vi fyller med noe godt er altså rester av denne skikken. Å bake fastelavnsboller var først et velstandsfenomen i byene, men på landsbygden i Norge ble det vanlig i begynnelsen av 1900-tallet.

 I min barndom feiret vi også fastelavn med boller, og jeg syns det var ekstra stas å få lov å spise boller og krem med de fine fargerrike emaljeteskjeene som var typisk på 50-60 tallet. Derfor fikk de seg en ekstra runde med pussekluten denne helgen.

Den mest kjente av de gamle fastelavnsskikkene som har overlevd er fastelavnsriset. Bjerkeriset som ikke hadde fått blader på seg mente man hadde fruktbarhetens kraft,og derfor ble marker, kyr og mennesker riset for å sikre fruktbarhet. Vi bruker det vel mest til å pynte opp med litt farger i stuen på en kald og mørk vinterdag. I går var jeg på Lagunen kjøpesenter ens ærend for å kjøpe et fastelavnsris pyntet av Sanitetsforeningskvinnene i Bergen. De selger ris som er pyntet med fjær i flotte farger og pengene som kommer inn går til veldedige formål. Da vi bodde i St.Jørgen hospital i Bergen på 60-tallet fikk jeg et slags forhold til denne organisasjonen, fordi damene hadde møtene sine der i St. Jørgen. Vi ble kjent med Margit Tanner, en av ildsjelene, som senere fikk et sykehjem i nærheten oppkalt etter seg, Margit Tanners Minne, som eies av Bergen Sanitetsforening. Vi barn var gjerne inne i hospitalsalene i St. Jørgen og snakket med sanitetskvinnene og solgte gjerne noen ris eller brett med maiblomster for dem til inntekt for en god sak. Men fra Lagunen i går dro jeg med uforrettet sak. Det viste seg at de hadde stått og solgt fastelavnsrisene på fredag, så dermed måtte jeg finne frem noen fjær fra formingsesken og bjerkekvister fra hagen, for ris måtte jeg jo tradisjonen tro ha på bordet. Så får jeg heller støtte sanitetskvinnenes arbeid på en annen måte dette året.