Filletantens vannbakkels.

Dette speilet som nå henger i stuen vår, har tidligere hengt i et sjarmerende, lite bergenshus oppi Fjellsmuget i Bergen sentrum. Det har nok fulgt min "filletante" Borghild gjennom mange år. En filletante kan jo være en fjern slektning, men det kan og være en venninne av mor slik som i dette tilfelle. Borghild var en av mors beste venninner. De hadde møttes i KFUK da de var unge voksne, og holdt sammen siden. Tante Borghild giftet seg aldri, hun passet sitt arbeid og stelte i mange år for sin mye eldre bror som hun bodde sammen med i det lille koselige huset, og jeg tenker på henne som en omsorgsfull og ganske omfangsrik ekte bergensk madam. Det var alltid stas å gå på besøk til tante Borghild. Hun disket opp med mange godsaker, flotte store hjemmelagde koldtbord etterfulgt av diverse mektige kaker. Det jeg forbinder mest med henne er luftige vannbakkels fylt med masse krem som hun serverte tilslutt etterat vi var blitt nødet uttaldige ganger gjennom hele måltidet til å forsyne oss, selv om vi var blitt stappmette. Hun var så gjestfri og raus og denne nødingen hang vel igjen fra gammelt av, og var kanskje ikke så nødvendig i dag når vi lever i et overflodssamfunn.

Den fine gamle potteskjuleren og det lille blomstrede fatet er også gode minner jeg har etter henne.

Tante Borghild viste alltid at hun var glad i barn og interessert i å snakke med oss når vi var med på besøk opp til henne. Hun hadde tid for andres barn, ettersom hun ikke fikk noen selv.

 Da jeg selv ble voksen og hun var en gammel dame snakket vi om hvordan livet hadde blitt for henne. Hun fortalte om en ferie hun hadde vært på der hun ble kjent med en enkemann med 5 barn som hadde spurt om hun kunne tenke seg å gifte seg med han, men dette takket hun høflig nei til, fortalte hun med latter i stemmen.

Hun var filletante for mange barn som senere selv fikk barn og hun strikket alltid skjønne små sparkebukser med pongponger på til de nyfødte som kom til verden. Da hun ble syk og gammel overrakte hun noen av de eldste møblene etter foreldrene sine til Gamle Bergen Museum. Resten fordelte hun ut på sine filletante barn og noen slektninger, og denne fine gamle antikke klokken overtok min yngste bror som hun også var fadder for. Den hadde egentlig en glasskuppel rundt seg, men den var nok blitt ødelagt med" tidens tann".