Nostalgi på loftet

I helgen har vi vært noen runder på loftet i forbindelse med at vi skal pusse opp to soverom og ting må ryddes unna. Da får som kjent diverse gjenstander sin midlertidige plassering på loftet, og så blir de etterhvert gjemt og glemt i årevis. Samtidig hadde jeg en langvarig jakt der oppe for å grave frem det gamle lysbildeapperatet, kassen med slides og fremvisningsskjermen fordi jeg til uken får besøk av fire søskenbarn, som gjerne vil mimre om hyggelige familiebesøk i Grønnesmuget og Marken på 60- 70 tallet. Den gangen var lysbildefremvisning en del av underholdningen i selskapene. Folk skulle vise hverandre hvor de hadde feriert siden sist, og se seg selv sitte smilende og glade til bords i forrige julebesøk.

 Mine lysbildeminner er også fra Terminus Hall eller Santalmisjonens lokaler der det var et stort høydepunkt når misjonærene som nettopp hadde vært ute noen år, kom tilbake og viste oss bilder fra misjonsmarken av barn fra fremmede kulturer som aldri tidligere hadde fått høre evangeliet om Jesus.

 Før jeg fant lysbildekassen jeg skulle ha på loftet, sporet jeg altså stadig av ved synet av mange andre rare ting som vekket minner,f.eks bøkene om Hardy guttene eller en gammel serviettsamling.

Gamle lampeskjermer kan vel kanskje også komme til nytte en dag. Hvem vet hva man kan få bruk for?

Det som jeg dvelte lengst ved var et gammelt bilde som jeg overtok etter far. Kan ikke huske hvor det har hengt tidligere. Det er utskåret i tre og er en slags kopi av Adolph Tidemand sitt kjente bilde: De ensomme gamle, eller husandakt som det også kalles. Tidemand malte bildet i 1849, akkurat i det tiåret mine oldeforeldre Mons og Brita ble født, som senere drev en liten gård på Birkeland i Åsane.

Mons arbeidet som lærer og klokker i Åsane gamle kirke ved siden av å drive gården. Kanskje det var derfor jeg tenkte på alt jeg hadde hørt om dem da jeg så dette bildet av mannen som leser i huspostillen for sin kone. Det er noe melankolsk over bildet, men de sitter der i sine søndagsklær i en ryddig og koselig stue mens veggklokken tikker og slår.

 Far likte seg veldig godt der på landet hos sine besteforeldre. Mons og Brita hadde 10 barn og det ble mange barnebarn som kom på besøk i feriene og hjalp til i slåttonna, så veldig ensomme ble de vel neppe på sine gamle dager. Far husket lørdagskveldene på landet som spesielt festlige. Om formiddagen hadde bestefar Mons og onkel Einar kjørt til byen med hest og vogn. De hadde melk og fløte å levere til sine faste kunder, og så skulle de handle. Det var stor stas når de kom hjem igjen ut på ettermiddagen. Om kvelden ble langbordet dekket og det ble servert nykokt fisk, varme poteter og hjemmebakt flatbrød med smør. Far skriver i sin minnebok at han syns enda han hører veggklokken tikke inne i stuen, og lukten av torv fra torvmyrene ved Langevatnet brukt til brensel. Han husker bestemor som kom opp på lemmen for å si godnatt og bestefaren med sitt fine og hvite skjegg, komme inn etter arbeid, sette seg i stolen og rope: Kven vil dra støvlane av gubben? Alle barnebarna ville selvfølgelig være med å dra. Når det ikke var prekensøndag i kirken, ble alle samlet i stuen til søndagsandakt. Det ble sunget noen salmer, og bestefar leste en preken fra huspostillen. Slik ble det helg og høytid over søndagene, og far syns det var en ekte, lys og glad kristendom som rådde i hjemmet der ute på landet.

For sin lange tjeneste som lærer og klokker i 50 år fikk Mons overrakt Kongens fortjenstmedalje. Det var høytid for alle barnebarna når de fikk se og beundre den fine medaljen. Det hendte også at de måtte inn i bestestuen på Birkeland og beundre det innrammede æresbrevet med Kong Håkons underskrift. Det hadde sin hedersplass på langveggen.

Alt dette tenkte jeg på før jeg krøp pent og forsiktig ned den bratte loftsstigen med lysbildekassen i armene. Bildet av de gamle ble igjen på loftet, men en gammel bondeantikvitet fra 1867 står i stuen vår og minner oss om denne tiden da våre oldeforeldre levde.