Lesestoff med helter og heltinner.

Før tv med "ørten" kanaler, nettbrett og spill fikk innpass, hadde vi 60-talls barn bedre tid til å fremme leselysten tør jeg å påstå. Vi hadde selvfølgelig et godt forhold til radioen med lørdagsbarnetimen, og etterat vi fikk tv på midten av 60-tallet kunne vi se barnetv noen kvelder i uken. Ellers ble vi fort lei av å se på pausefiskene som viste seg på skjermen fram til de voksne programmene begynte. Bøker og tegneserier derimot kunne vi stadig kose oss med, og bøker var gjerne bursdagsgavene vi ga til hverandre når vi var inviterte i besøk.

 Donald var favoritt tegneserien min, og egentlig er det den anden jeg kan takke for at jeg lærte å lese før jeg begynte på skolen.Lenge leste foreldrene og brødrene mine historiene fra Andeby for meg, men det var jo ikke alltid det passet, så jeg ble motivert til å knekke lesekoden på egenhånd. Det var jo ikke alltid like lett for der er som kjent mange hjemmelagde utropsord der, når de forskjellige heldige og mindre heldige figurene gjør seg sine erfaringer.

Denne utgaven av Donald Duck er helt spesiell og blir tatt godt vare på her i huset. Den utkom 10.mai 1961, og faller sammen med at husets herre ble født akkurat på denne dagen !

Senere ble Frøken Detektiv favorittlektyren. Alle jenter husker vel Nancy Drew som hadde en fantastisk evne til å løse de mest kompliserte og spennende mysterier. De første bøkene om henne kom ut allerede på 40-tallet på Damms forlag. Jeg trodde lenge at Carolyn Keene var en veldig flink forfatter, men forsto etterhvert at det var mange forskjellige forfattere som delte på oppgaven og skrev under samme psevdonym. Det var på en måte litt skuffende.

"Historien om" bøkene var også utrolig populære.Dette var biografier om kjente mennesker skrevet på en lettfattelig måte for barn. Fortellingen om Helen Keller var den som satte dypest spor i meg. Den lille jenten som var døv, blind og stum, og levde i en mørk og taus verden som skremte henne. Den som åpnet døren for henne utav mørket var hennes lærerinne som gjennom hundrevis av repetisjoner skrev ord i hånden hennes, lot henne samtidig kjenne på ting og fikk henne til å forstå at bevegelsen i hånden hennes betød at alt dette har et navn. Og for første gang i sitt liv kunne Helen Keller "snakke" med et annet menneske. Denne historien tenker jeg ofte på når jeg jobber som spesialpedagog og prøver å nå inn til barn som ikke har et verbalt språk. Gjennom tegn til tale og symboler og bilder kan barnet lære og få mulighet til å utrykke sine ønsker og behov. Ting tar tid, men for en fantastisk glede når barnet utfører sitt første tegn med hendene eller peker på et bilde for å si at dette var det jeg ville. Anne Sullivan Macy, Helen Kellers lærer har dermed alltid være mitt store forbilde!

Den lille Kina-samlingen.

Kinasamlingen i Permanenten i Bergen er en av Europas største samlinger av kinesisk kunst og kunsthåndverk, og fordi den er så verdifull var det vel også derfor det var innbrudd der for snart to år siden. Men her i huset har vi vår egen lille Kina samling, brakt hjem til Bergen fra sjømenn onklene på 50-60 tallet. Denne kinesiske krukken som det har vært syltet ingefær i en gang er en slik ting som jeg har mange minner fra.

Min mor ble veldig glad for denne gaven fra sin bror, og spesielt fordi den kunne gjøres om til en bordlampe pga. sin runde og stabile form. Mor laget selv en lampeskjerm til den i hvitt stoff med mørkeblått bånd på, og den hadde hedersplass i stuen gjennom mange år. I dag står den i vår stue med en kjøpt enkel blå skjerm på, men lyser fortsatt fint på mørke høstkvelder, og lar tankene mine vandre både til barndommen og til fjerne østen.

I antikk og samlerbladene jeg leser i ser jeg at make slike ingefærkrukker selges på auksjoner for mellom 1000-2000 kr. Ikke den helt store summen, men morsomt å finne igjen ting man selv har arvet i bladene, og så lærer man nye ting om hva det har vært brukt til tidligere. En annen ting som mor var glad i var kinaporselenet, et teservise hun fikk, som altså kom helt hjem fra den lange reisen.

Det er håndmalt står det under, og koppene er utrolig tynne, nesten gjennomsiktige. Det var bare mor selv som måtte håndvaske dette serviset etter bruk, for dette var hun redd for, så vi tør nesten ikke bruke det i dag heller.

I 2013 var vi i Kina i forbindelse med at datteren vår studerte der, og en av de første dagene på turen var vi på et kunsthistorisk museum. Der så vi alle typer kinesisk kunst, som bøker, malerier, skulpturer i bronse, leire og marmor, gjenstander av metall, porselen, jade, tekstil m.m. Gjenstandene var gamle, flere tusen år siden de var laget, men i god stand. Da tenkte jeg også på tingene som onklene hadde kjøpt med hjem f.eks. jadefiguren som vi har i vinduet vårt til vanlig.

                                 Eller kamferkisten med de fine drageutskjæringene oppå.

De var jo ganske flinke til å bringe fine ting med seg hjem fra fjerne himmelstrøk disse onklene, og ikke bare enkle små souvenirer akkurat. Vi tok også med oss noen små ting som vi fikk i kofferten på flyet hjem som f.eks disse spisepinnene vi kjøpte i museumsbutikken.

På 50-60 tallet var det nok helt utenkelig for onklene at mange i familien skulle dra på en liten ferietur til Kina, og enda mer utenkelig at de unge skulle finne på å studere der, men det får vi dessverre ikke fortalt de.Men vi gleder oss ihvertfall over det de brakte hjem og overrakte til oss.

Fra barndommens rike.

Herlig jobb jeg har som fortsatt kan leke med dukker i en alder av 54 år midt i arbeidstiden. Sammen med to nydelige jenter har jeg utfoldet meg i dukkekroken i barnehagen i dag, ikke lenger som dukkemamma, men naturlig nok som bestemor til alle dukkene. Da jeg kom hjem måtte jeg se litt på de gamle dukkene jeg selv har vært mamma for, og som nå sitter på utstilling i stuen. Spesielt morsomt å tenke på at det er min mor og svigermor som har strikket og sydd klærne til disse dukkene. Akkurat som de sydde og strikket klær til oss da vi var barn. Dukken med lue og strikkejakke fikk jeg egentlig av en onkel som hadde kjøpt den i utlandet når han var til sjøs. Den største dukken er fra min manns barndomshjem. Han kalte den for Tone, men er vel egentlig en Annedukke fra Åsmund Lærdals leketøysbedrift i Stavanger. Mange nordmenn kan nikke gjenkjennende når de ser Anne dukken eller vinylbilene i forskjellige farger som gikk under navnet Tomte biler, som også kommer fra Åsmund Lærdal.

Disse to eksemplarene har vært lekt mye med, men er fortsatt i god stand, slik reklamen på esken lovet. "Tomte bilene er myke og miljøvennlige, med lettløpende hjul som ikke faller av. De går ikke i stykker, og de fine fargene er giftfrie." I 20 år laget de disse bilene i forskjellig skala og ulike modeller, og de ble også solgt til utlandet. De siste lekebilene trillet ut fra Stavangerfabrikken i 1978, og Lærdalfabrikken valgte istedet å satse på livreddende utstyr som Mini Anne, dukken vi bruker til å øve på hjerte og lungeredning. I dag er Tomte bilene blitt populære samlerobjekt og man må betale noen hundrelapper for en bil på slike samlermesser jeg går på.

 Ingenting bringer frem så mange minner fra barndommen som når en ser de gamle lekesakene en hadde. Min svigerinne har f.eks en liten eske med ca.hundre små plastfigurer jeg fikk se her en kveld, og det var moro å se disse figurene igjen som jeg selv har studert og lekt med som liten. De kommer fra Åsmund Lærdal sine populære kalendergaver i adventskalenderne på 60-tallet. De første julegavekalenderne kom på slutten av 1950 tallet. Tidligere var det adventskalendere med kun et fint bilde inni luken en åpnet, men så begynte en å putte små plastdyr og figurer inn kalenderne.Det var flere forskjellige serier de produserte, og vi barn byttet gjerne gaver hvis vi fikk flere av samme. Jeg måtte nesten stille opp alle figurene her  og sortere de i serier.

Her er dyrene fra kalenderen i 1966. Fremst sitter Maria med Jesusbarnet. En fin ring følger også med

I 1965 var alle motivene hentet fra Disney familien, og var produsert på lisens fra Disney konsernet.

Helt i begynnelsen av 60-tallet var gaven en liten flat figur som hadde hempe og kunne tres innpå en snor for å lage smykke. Men etter 27 år med julekalendere ble altså denne produksjonen også nedlagt da det ble billigere med importert leketøy. Artig å se de igjen i allefall. Mine er nok blitt rotet bort for mange år siden, men noen glansbilder jeg samlet på har jeg ihvertfall fortsatt i en gammel sigareske.

Papirdukker og gammelt koppestell er også hyggelige ting fra min barndoms leketøysamling.

Hvis man vil mimre mer kan en jo gå til innkjøp av boken: Det var en gang en tresko. Der finner en bilder og beskrivelser av leker fra Åsmund Lærdal, Stavanger, eller besøke lekemuseet i samme by.

Iddiser

Det er ikke sikkert du vet hva iddiser er, men om du ser på bildet her så har du altså svaret. Iddis er et Stavanger utrykk, og er den etiketten som var limt oppå sardinboksene i "gamle dager". Stavanger området hadde mange hermetikkfabrikker med sjømatindustri. Etikettene var fargerike og mangfoldige, og ble et samleobjekt for mange barn. I hytten i Rogaland der min manns familie ferierte om sommeren ligger fortsatt deler av denne samlingen. Her er ihvertfall ti forskjellige etiketter. Boksene inneholdt sild, brisling,sardiner,makrell,reker eller kippers. Det er jo nesten små kunstverk med flotte farger og nasjonalromantiske motiv på disse etikettene.

Motivene kunne også være av kjente personer og kongelige slik som på denne boksen som fortsatt er full av sardiner i olje, og som vi har tatt vare på noen år i skapet.

I 2011 var vi på tur til Gniewino i Polen i forbindelse med en fotballtreningsleir. Der har" King Oscar" et helt nytt anlegg hvor vi fikk omvisning og prøvesmaking. Her satt det folk og pakket sardiner for hånd og la de forsiktig på rad og rekke i boksene. Hovedfabrikken er nå her i Polen, men King Oscar har også et lite anlegg i Svolvær, og fangsten kommer fra mange havområder.

Her er bildet fra prøvesmakingen vi ble utsatt for, ikke akkurat favorittretten, så selv om de var gavmilde og ga oss flere produkter med hjem, sitter vi fortsatt igjen med noen bokser. Etikettene er det slutt på, nå er det kun plastinnpakning som gjelder. Var jo stiligere før med iddisene klistret på et slags matpapir.

Selv har jeg aldri samlet på Iddiser, tror det må være en Rogaland greie. Men en etikett gir meg noen nostalgiske vibber, det er etiketten på Ingrid sardinboksen. Den forbinder jeg med frokost og kveldsmåltider i min barndom, og de sardinene i tomatsaus gikk ned på høykant.

Avslutter med en god gammeldags iddis som ble samlet på 50-60 tallet av min svigerfamilie. God helg med eller uten sardiner!