Lysestaken.

I morgen er det Allehelgens dag, og vi minnes våre nære og kjære som har gått bort. I et skikkelig ruskevær kommer jeg nettopp fra graven til mor og far, der jeg har tent lys, og lagt på en mosekrans.

Samtidig sendte jeg fra meg noen takknemlige tanker for den tiden vi fikk sammen, for kjærlighet, trofasthet og for alle de tjenestene de gjorde for oss barna gjennom oppveksten vår. Skulle så gjerne ha hatt de i mitt liv litt lenger, men sånn ble det ikke, ettersom de begge gikk bort da jeg fortsatt var i 20 årene. Glad for at jeg var voksen ihvertfall og hadde fått startet på min egen lille familie, som etterhvert viste seg å bli ganske stor. Da jeg kom hjem igjen, dekket jeg bord og pyntet med en av mine kjæreste eiendeler, den fine gamle lysestaken fra min mors barndomshjem. Den har nok vært i bruk i dager med sorg og glede, helg og høytid i Grønnesmuget i Marken.

Den ligner litt på en gammeldags kirkestake og bæres av en fot utsmykket med en vakker engel. Da jeg tente på lysene vandret tankene mine tilbake til en sorgens dag den ganske sikkert var i bruk på begynnelsen av 50- tallet. Min mors eldste bror het Olav og denne onkelen min fikk jeg aldri møte. Som de fleste av brødrene sine reiste han tidlig til sjøs. Han seilte under hele krigen. Fra flyangrep og torpederinger kom han velberget hjem. Etter noen år ble han forlovet med en ung dame. De forberedte bryllup, men noen uker før dette ble han bedt om å ta en maskinistjobb på en kort tur til Antwerpen. Han kom aldri hjem igjen, istedet fikk mormor et telegram, der det sto at mannskapet hadde vært ute og badet. Under badingen hadde Olav fått krampe, var gått under og druknet.Så måtte de stelle til begravelse i Grønnesmuget istedet for bryllup. Kanskje jeg også tenkte på dette triste i dag fordi jeg leste bak på et av de gamle postkortene jeg har hengende på kjøkkenet. Det var sendt til onkel Olav, fra en dame som ønsker han en festlig jul og ber han om å tenke på henne på julaften.

Det er egentlig et valentines post card som det står bakpå, og teksten under er : Are you sure it`s me you love? Dette ble da egentlig en litt trist og rørende historie om onkel Olav og den ukjente damen.

I morgen på Allehelgensdag er det minnegudstjenester i mange kirker, dit har jeg tenkt meg, fordi jeg finner trøst i å tro og synge om at det blir et gjensyn med våre kjære på en eller annen måte etter døden som skilte oss fra hverandre. Det er jo det kristne håpet. Derfor avslutter jeg også med et bilde av et smykke jeg arvet etter mor. Hun som viste meg at troen også holdt og bar henne gjennom sykdom og helt inn i møte med døden,