Posten skal frem.

En av de gamle sakene jeg arvet fra Grønnesmauet er et treskrin som jeg tror må ha noe med penn og blekk og brevskriving å gjøre, men jeg er sannelig ikke sikker. Dagens blekkglass får riktignok ikke plass oppi "lokket", men nedi esken kan man ihvertfall oppbevare penneskaft og pennesplitter, segl og lakkstenger til å¨forsegle brev. Av og til prøver jeg meg på "kalligrafi", å skrive bokstaver på en kunstferdig måte, men det er jammen ikke så lett å få det til uten blekksøl og griseri.

Brevskriving er vel omtrent gått av moten. Det er nesten bare til jul vi fortsatt skriver brev eller kort til folk. Men i dag er de gamle postkort og prospektkort blitt ettertraktede samlerobjekt. De tynne florlette konvoluttene med rød og blå kant rundt med påtrykk via air mail som jeg fikk fra onklene i Marken som var sjømenn på 60-70 tallet, er også erstattet med e mail og sms. Jeg tenker og på hvor lenge man måtte vente før informasjonen nådde frem til en i tidligere tider, mens vi nå er orientert nærmest i det samme hendelsene skjer.

Det gamle posthuset i Bergen, fra 1894-1956 sto omtrent der som politistasjonen står i dag. I boken over finner vi også beskrevet historien om posten i Bergen. Her er min farfar nevnt et par ganger og det er jo artig å lese for etterkommerne. Jeg refererer derfor en historie derfra.

Farfar var postfullmektig i reisetjenesten og reiste på Englandsruten under 1.verdenskrig. Postmengdene var store og laster på 2000-3000 sekker pr.skip var ikke uvanlig.Skipene ble stoppet av tyske ubåter flere ganger og krigsposten ble beslaglagt eller kastet over bord. 17.nov 1916 ble dampskipet Vega stoppet og torpedert av en tysk ubåt på vei fra Bergen til Newcastle. Det var postfullmektig A.Skeie som sendte telegram om hendelsen til Poststyret. Vega forlot Stavanger om morgenen med 16 passasjerer, 10 tonn maskingods, 110 tonn hermetikk samt post. Etter noen timer dukket det opp en tysk ubåt som hadde ventet på Vega siden klokken to om natten. Ubåten skjøt varselskudd og Vega stanset. En førstestyrmann og to matroser rodde over til ubåten med skipets papirer. Ubåtens sjef hevdet så at skipet førte kontrabande og måtte senkes. Til Vega ble det signalisert at fartøyet måtte forlates så hurtig som mulig. Fem livbåter ble satt på vannet og passasjerer og mannskap firte seg ned. Postfullmektigen og assistenten hadde imidlertid ting de måtte utrette først. De løp ned i postlugaren, og etter fem minutter kom de opp med en pose der de hadde puttet verdiposten, den rekommanderte posten og en brevpose fra den britiske legasjon i Kristiania til London samt signet, stempler og karter. Posten ble lempet ombord i en av de siste livbåtene og de to postfolkene firte seg ned i hver sin båt. Tyskerne hadde vært ombord i Vega med sprengbomber og begynte å skyte og etter ti tolv skudd gikk skipet til bunns. Et dansk skip plukket senere opp havaristene og om kvelden var alle tilbake i Stavanger- uten skip, men med en sekk verdifull post! Min far som da var tre år husket dette at hans far kom hjem midt på natten og fortalte om den skremmende opplevelsen sin. Dagen etter kom presten på hjemmebesøk i anledning at broren skulle døpes, da klatret far oppi fanget hans,dro han i skjegget og maste i vei: Du, du, du, du- tysken topederte far sin båt... Slik beskriver far det selv i" mine minners bok."