Sølvpuss og barnearbeid.

De små forberedelser til 17.mai har begynt. I dag hadde jeg en plan om å pusse sølv. Fordi jeg velger å ha noe av det gamle sølvtøyet stående fremme i glasskrukker, og ikke liggende i tette plastposer blir det jo fortere brunt. Å gnikke på sølvtøy er egentlig ganske kjedelig. Det minner meg også om "barnearbeidet" vi ble satt til hjemme før jul og andre merkedager. Barnepass, selge merker, f.eks. maiblomster og pusse sølv for folk var den måten man kunne innhente 1.kr.på. Jeg var speider, først i Bergen 2 og så i Bergen 12, og vi måtte årlig samle inn penger til flyktningearbeidet." De ringer og vi springer" var mottoet for Speiderjobben. Jeg syns alltid jeg fikk i oppgave å pusse sølv, men det fantes andre arbeidsoppgaver speiderne ble satt til også. Her følger en liten rapport fra Speiderbladet fra Bergen 2 av Norges KFUK speidere:
Vasket tak og vegg og onger, fjernet boss i svære donger,
Kjørte Gro i rullestol, klippet plenen for fru Hol.
Stoppet strømper, pusset sko, joda sa en far og lo,
tusen tjenester hun gjorde, og la kroner 3 på bordet.

I dag har jeg ihvertfall testet ut den måten man pusset sølv på i gamle dager. Etter å ha pusset og gnikket i 50 år med sølvpussemiddel, kan jeg ikke forstå hvorfor ingen har lært meg dette før. Man tar et kar og dekker med alluminiumsfolie, putter oppi ca. 2 spiseskjeer natron og litt salt og fyller på med varmt vann. Så legger man gjenstandene oppi, og etter 5 minutter er de blanke og fine.( Har hørt at man ikke skal gjøre dette med oksydert sølv som bunadssølv.) Må nesten ta med et før og etter bildet her:

 Og slik fortsatte det, og pusset seg selv mens jeg nøt solen på verandaen.

Ellers er det koselig med det gamle arvesølvet med initialer til familiemedlemmer på som kommer bedre frem når man får pusset gjenstandene. Må ta med en liten historie tilslutt fra da far skulle flytte fra presteboligen og over i en mindre leilighet. Jeg kom innom mens han drev og fylte opp svarte søppelsekker, og var litt urolig for alt han kastet, og det med rette. Øverst i en sekk lå to svarte lysestaker som han mente var så stygge og svarte at de var bare til å kaste. Etter et stort arbeid med gnikking og gnuring åpenbarte det seg to store flotte sølvlysestaker. Vi lo litt av dette i ettertid, og han tok ikke seg selv noe høytidlig, så han lo med. Lysestakene har en av brødrene mine arvet, men her er noen andre artige gamle sølvgjenstander som har fått seg et natronbad i dag.