Fruktkniver og druesakser.

Føler at høsten er kommet nå når vi kan begynne å høste epler og plommer fra egen hage, og ta i bruk de fine gamle fruktfatene fra Figgjo flint som jeg har handlet på Fretex. Egentlig har vi nå klart oss uten fruktasjetter i mange år, men da jeg så de på bordet der i butikken var det et pust av nostalgi som traff meg. Det jeg tenkte på var alle de koselige familiebesøkene i "gamle dager" som alltid ble avsluttet med at det kom et stort fruktfat på bordet, og alle gjestene hadde hver sin asjett til skall og druerusk, og fikk mineralvann servert i fine fargerike glass.

På fatet var det også plassert små fruktkniver innimellom. Man jafset ikke i seg et helt eple, men brukte kniven til å dele opp frukten i passe størrelser,å spise den på en dannet måte. Druene rev man heller ikke av stilken med fingrene, men brukte en druesaks til å klippe seg små klaser å legge på asjetten.( Dette er ikke akkurat noe vi har praktisert videre, så mine barn ville kanskje tro at det var en neglesaks som hadde forvillet seg opp i fruktfatet). Sammen med frukten, etter maten, fant man gjerne frem en sigar eller sigaretter og små kuvertaskebegre til gjestene,men dette var selvfølgelig før folk var opplyste nok til å vite at tobakk er svært helseskadelig. Hyggelige selskap ble det ihvertfall så vidt jeg kan huske, og tobakksrøyken var vi vandt til.

Sammen med disse kuvertaskebegrene som nå nærmest er en kuriositet, har jeg også arvet en fin gammel oppsats med fruktkniver fra min svigermor. Den må vel være fra hennes barndom,kanskje.

Denne oppsatsen mente hun passet godt inn i en hylle i det gamle møbelet med det fine franske navnet etagere som vi har arvet av min manns gamle tante, og som er avbildet på denne bloggen under nostalgisk hjørne tittelen, og det er jeg enig med henne i.

Når eplene nå er plukket inn, gjenstår det bare å lage tilslørte bondepiker etter god gammeldags oppskrift eller en saftig god eplekake. Kanskje på tide å prøve denne varianten som har hengt på kjøkkenet mitt i flere år, og som jeg ennå aldri har testet ut? Ha en god eplehøst allesammen!

Snopeboksen og snopeskålen.

Forleden dag fikk jeg overrakt den fine gamle Sweet heart boksen av min svigerinne. Den har stått på hytten til min manns familie i Rogaland i flere tiår, og var engang fylt av herlige fargerike drops. Da kjente jeg at minner om barndommens godteri veltet frem igjen. Først og fremst gikk tankene til sjokoladeonklene i Marken, disse sjømennene som jeg har nevnt flere ganger tidligere, som kom hjem fra sjøen med slike bokser fulle av karameller,sjokolader og drops som var handlet i utlandet, og som de spanderte raust på sine nevøer og nieser. Vi hadde ikke tilgang til så mye godteri og sukkerholdige varer den gangen som i dag, ihvertfall ikke så ofte. Men fant vi en femøring på gaten, så kunne vi gå inn i snopebutikken i Marken og bytte den i en karamell eller en 5 øres salti. Det var lakris som det sto et femtall på.. Derfor gikk vi av og til og saumfarte gatene for å finne noen mynter. Fant vi en krone ble det gjerne handlet en kroneis som faktisk kostet en krone den gangen.

Favoritt sjokoladen min het Opal, den besto av kremgele med bringebærsmak og var herlig søt og klissete. Den var fra Bergene, men lages ikke lenger dessverre.Kanskje fikk vi ikke godteri så ofte, men jammen prøvde vi mange varianter, det ser jeg nå når jeg var på fredagshandling i butikken i dag å skulle handle nostalgisk snop til denne bloggen. Et lite utvalg av det vi snopet vi spiste på 60 tallet som fortsatt eksisterer har vi altså her:

Mokkabønner var lavest på rangstien. Det var voksen sjokolade, mørk, og sånn som de gamle damene hadde i huset sitt.Det var allikevel bedre enn ingen ting.Stupedamen som er de salte pastillene, har skiftet badeantrekk flere ganger siden 1962. Først hadde hun badehette og stor badedrakt, på 70-tallet hadde hun bikini og utslått hår, og så ble det tilbake til en litt nettere badedrakt igjen. Så bildet på esken følger tydeligvis moten. Men man må ikke forandre emballasjen for mye så ikke kunden kjenner varen igjen, slik Ifa gjorde. På 70 tallet fikk den nytt design, uten operasangeren, men det måtte de gå tilbake på for folk skjønte ikke at det var det samme produktet lenger.
 Når jeg av og til var ute med min mor og det var en litt spesiell anledning og jeg kunne velge noe godt, valgte jeg ofte gammeldagse kokosboller. I lille Øvregate, som også var min skolevei lå der en spesiell liten butikk som solgte hjemmelagde lefser, og i vinduet var det utstilt kokosboller og negerboller(som lignet, men var uten kokus).(Vi brukte altså det ordet den gangen.) Det var skikkelig fristende for en søtmoms som meg.

Om lørdagene fikk vi gjerne en flaske brus på deling med søsken eller venninner. Det var stas med cola inntil min mor hadde lest et sted at den inneholdt like mye som 17 sukkerbiter, dermed ble den nærmest forbudt hjemme hos oss. Det var viktig iallefall å dele brusen helt likt hvis det skulle bli rettferdig.

Frukt var også godt og vi gikk gjerne i butikken og spurte om de hadde noe støtt frukt som vi kunne få gratis. Oftest fikk vi en pose med epler som ikke kunne selges på grunn av brune flekker, men vi spiste bare rundt flekkene og spyttet ut det brune. Litt rart å tenke på hva vi gjorde med appelsinene, skar av toppen og puttet mange sukkerbiter oppi, og fikk en herlig søt saft som vi sugde ut. Dette var kanskje før vi visste at sukker var så helsefarlig som det er i dag? Ikke så fristende nå i voksen alder ihvertfall.

Det blir en søt helg her i huset med alle godsakene. Satser på at jeg klarer å spare på noe i den grønne, gamle snopeskålen. Den skålen har også en historie, for den sto igjen sammen med enkelte andre ting etterat vi søsken hadde tømt fars leilighet for 25 år siden. Det ble så mange ting at vi til slutt gikk i metning. Det viste seg at huseieren allikevel tok vare på den, og mange år senere fikk jeg den en dag overrakt fordi hun mente at den burde vi tatt vare på, og nå betyr den litt mer for meg og har fått seg en fin plass i stuen vår.

Da klokka klang...

Det nærmer seg skolestart, og forrige lørdag gikk jeg en tur innom skolemuseet i Lille Øvregate da jeg var i sentrum. Etterpå fant jeg frem noen gamle skolebøker fra barneskolen vi har liggende, og kikket litt i dem. Kanskje andre også husker Torbjørn Egners lesebøker i småskolen om Ola Ola, eller Lars Sørås Skolesangbok? Skolelivet mitt begynte på Christi Krybbe skole, som er den eldste barneskolen i landet, og som vi feiret i et jubileum i 1970 med kronprins Harald på besøk.

Bildet av den gamle fanen tok jeg på Skolemuseet slik noen av bildene under er også.( Så ikke noe skilt om at det ikke var lov å ta bilde av gjenstandene, så håper det er ok å gjengi de her.) På museet kan en bli med på den norske skolens historie fram til vår egen tid, og der kan man virkelig mimre om egne skoledager.

Jeg husker faktisk ikke så mye fra første skoledag, men derimot besøket hos skolelegen i forkant. Da jeg skulle begynne på skolen var jeg liten og tynn, og det ble gjort et stort nummer av at jeg bare veide 18 kg. Jeg fylte 7 år sent på året og måtte derfor testes av skolelegen for å se om jeg var skolemoden. Jeg husker denne avgjørende undersøkelsen og noen av spørsmålene jeg ble testet i. For eksempel: hvis det var onsdag i dag, hvilken dag var det i går? Eller hvilken dag blir det da i morgen? Som yngstemann med tre storebrødre som nå gikk på Nygård ung.skole, Katten og U.Phil  hadde jeg plukket opp litt kunnskap, og takket være Donald og co.kunne jeg både lese og skrive som 5 åring.Jeg opplevde at skolelegen var litt overrasket over dette, og etter litt frem og tilbake ble det avgjort at jeg skulle få begynne på skolen. Men selv om de teoretiske kunnskapene var i orden, ga han sterkt uttrykk for at han var bekymret fordi jeg ikke engang kunne nå opp til knaggrekken i gangen som han sa. Jeg fikk streng beskjed om å spise noen enorme kalktabeletter og drikke 1/2 liter melk hver dag, som ble nøye målt opp i et litermål og plassert i kjøleskapet. Det hadde nok vært en fryktelig nedtur og ganske flaut å få beskjed om at jeg ikke var skolemoden, for jeg så virkelig frem til skolestarten. Men da kunne ihvertfall skoleranselen kjøpes inn. Den var skotskrutet med pappplate i ryggen og en hvit plastkant rundt kanten og 2 stor gullfargede knappespenner midt foran.

                                           Turer til pinaren hørte også med til skolehverdagen.

Frøken var ung og pen, og vi jenter sloss om å få leie henne i friminuttet når hun hadde inspeksjon. Hun skrev et oppdragende og formanende minne i minneboken min også.

I bruktbutikken

Når høsten snart kommer er det loppemarkedenes tid igjen, men i mellomtiden har jeg besøkt en utrolig sjarmerende bruktbutikk på Unneland, utenfor Bergen som en venninne gjorde meg oppmerksom på. Bildet er tatt derfra på "Ottogården." Masse fint å se på som ga meg nostalgiske følelser i fleng.

 Når jeg er er i slike brukt og antikvitetsbutikker, er det en ting jeg aldri får meg til å kjøpe, men som jeg gjerne stopper opp ved. Det er utstilte gamle fotografier fra en svunnen tid. Gjerne portretter av gravalvorlige menn eller kvinner i sin fineste stas innrammet i gamle antikke rammer.De har pyntet seg i sine søndagsklær for det var nok ikke noen dagligdags affære å gå til fotografen den gangen. Hvem var disse menneskene og hvordan havnet bildene av dem her til salgs i bruktbutikken?

Da mine ugifte og barnløse onkler i Grønnesmauet ble eldre, snakket de av og til litt om hva vi skulle gjøre med tingene deres etter de var gått bort. Vi kunne beholde og kaste ting slik vi syns var best, men en ting måtte jeg love. Ikke kaste noen fotografier. En av de fortalte en dag om en episode som hadde rystet ham sterkt. Han var på tur oppe i Øvregaten der det ligger flere slike bruktbutikker, og i et av vinduene hadde han sett bilde av sin egen tante Marie utstilt. Han hadde sporenstreks gått inn og kjøpt bilde for dette ville hun nok overhode ikke ha likt som han sa. Dermed er jeg nå i besittelse av flere gamle album og fotografier av noen forfedre jeg kjenner, men og en haug med ukjente staselige mennesker som jeg ikke vet noe som helst om. Det hadde hjulpet om noen hadde skrevet under bildene hvem de forestilte den gangen man fortsatt visste hvem de var. Men det er jo interessant å se på klesstil og gruble litt over hvordan livet deres ble. Kaste de eller levere de til antikvitetsbutikker er ihvertfall uaktuelt for meg nå da.

Og når det gjelder handelen på Ottogården som jeg skrev om innledningsvis, så endte jeg selvfølgelig opp uten fotografi,men med en gul solskinnskopp.Er svak for slike kaffekopper fra Figgjo, selv om jeg ikke drikker kaffe selv.

Borte bra, men hjemme best!

Etter nesten fire uker på farten, var det godt å komme hjem igjen, selv om nå venter nok striskjorte og havrelefse som foreldrene mine ofte sa etter ferien. Vi har feriert i Spania blandt annet, og disse kortene av vakre flamenco dansere som jeg fant, ga meg en nostalgisk følelse fordi onklene mine som var sjømenn gjerne sendte slike postkort hjem fra akkurat disse himmelstrøk til sine nieser i Bergen. Med de fine silkekjolene utenpå kortet, ble de nesten som vakre papirdukker å leke med. På det tidspunktet, altså på 60-tallet hadde jeg ennå aldri reist med fly eller vært i utlandet selv, så alt de fortalte eller sendte hjem var eksotisk og spennende. Da jeg nå sto på Gibraltarklippen og så til Afrika samtidig som vi så både Atlanterhavet og Middelhavet, kom tanken på sjøfolkene i familien igjen. Det er jo stor skipstrafikk i stredet mellom Gibraltar og Afrika, og man kan nyte synet av de uttallige skipene som ligger for anker utenfor Gibraltar.

Onkel Øivind reiste som telegrafist med Concordia line i Middelhavet med anløp i nettopp Spania,Italia, Hellas,Libanon etc. Han sendte brev og fortalte om livet ombord, men også om alle stedene han gikk i land og kunne vandre rundt å bese seg. 

I dette brevet forteller han om da han besøkte sjømannskirken i Genova som lå fint til i et litt fornemt boligstrøk. Allikevel hadde det akkurat vært et overfall på kirken der husmor og en annen dame hadde fått besøk av to maskerte menn med revolver som forlangte nøklene til safen. De stjal ca. 20 000 kr, den gangen. Onkel Øivind måtte derfor ringe på for å komme inn, og dette var fæle greier, men husmor hadde tatt det hele med fatning. Sjømannskirken betydde nok mye for onkel Øivind og mange andre sjøfolk i handelsflåten. Også i dag 150 år etterat de startet, serverer de vafler til nordmenn i utlandet. Slik de gjorde til oss solturister i Calahonda som stakk innom på en liten visitt nylig.Vi ble møtt med vaffelhjerter og mennesker med hjertevarme.

Ellers ble det ikke så mye handel i antikvitetsbutikker denne gangen, med unntak av et gammelt nøkkelknippe som ble kjøpt utenfor en gammel kirke vi besøkte i en liten by. Henger nå i gangen vår. Lurer på hva de har passet til, og hvilken historie de kunne fortelle?