Glansbilder

Fram til 1980-1990 tallet var glansbilder en del av barnekulturen. Spesielt blandt jentene var det vanlig å ha glansbildesamlinger oppbevart i gamle konfektesker eller i litt tidligere tider som i min barndom, gjerne i sigaresker. Nå er glansbildene stort sett erstattet av klistremerker. Det ser jeg når jeg er på jobb i barnehager og barna skal få en personlig belønning i forhold til noe de trener på f.eks. å mestre dogåing eller påkledning. Vi kunne også oppleve å få glansbilder som belønning, f.eks. når vi hadde vært hos tannlegen.Det aller gjeveste var i såfall om vi mottok et glitterglans. Nå for tiden brukes vel glansbilder stort sett som dekorasjon og formingsmateriell.

Vi kunne bruke mye tid på glanssamlingene våre, sortere de etter motiv og ha full oversikt over hvilke som var mest verdifulle, hvilke vi kunne bytte vekk og hvilke som aldri kom på tale å bytte med noen. Mange barn limte de mest verdifulle inn i glansbildealbum, og hadde de andre glansene tilgjengelig i esken for å ta de med ut for en byttehandel. Så satt vi på trappene utenfor husene våre i bygaten, pratet om glansene, beundret hverandres,og studerte og sorterte lenge.

Ennå kan jeg huske at disse babyglansene fra 50-tallet sto høyt i kurs, og at jeg var utrolig glad da jeg fikk byttet til meg det glanset nedenfor der barnet har fingeren i munnen. Det var min eldre kusine, Eli som var så generøs og lot meg få overta dette.

På skolen hadde vi ikke med oss hele glanssamlingen, men vi laget puttebøker av gamle kladdebøker og brettet sidene til lommer der vi la glans inni, og trakk hos hverandre. Noen lommer var tomme, men ofte fikk vi et nytt glans av en venninne på denne måten, og så var det et sted i boken det lå mange glans, og det kalte vi for banken. Babyer, engler, dyr, blomster, eventyr var de vanligste motivene, og felles for de alle var vel at det var idylliserte bilder. Det fantes forresten også noen pedagogiske glans, der man skulle lære noe om f.eks skipsfart, forhistoriske dyr og andre land. De var ikke så populære og vi kalte de gjerne for gutteglans. Her er noen av den typen.

Mine barn som hadde sin barndom på 90-tallet ble aldri de helt store glansbilde samlerne, men de plasserte nå også glansene sine i album med plastsider, da kunne man jo ta bildene forsiktig inn og ut om man ville bytte eller omrokkere på sidene.

Blandt nostalgikerne fins der en del voksne som samler på glans i dag også. Da vil man gjerne ha hele ark som ikke er klippet fra hverandre, slik at man kan se hvem som har produsert bildene. Norske glans fra 50- tallet tegnet av Elise Knudsen eller Harald Damsleth er særlig populære. Når jeg ser igjennom mine glansbilder er nok de aller fleste importert fra England og Tyskland, men de gir  meg allikevel mange gode barndomsminner, og er derfor små skatter. Her er noen flere eksempler på litt gamle glans.

Vi brukte jo også gjerne glansbilder til å dekorere i minnebøkene vi laget til hverandre, så jeg avslutter uken med å mimre over de formanende ordene vi skrev til hverandre den gangen.

Glass og gamle karafler.

Selv om jeg ikke har så mye kunnskap om forskjellen på glass, krystall og pressglass, kan øyet nyte synet av vakkert glass, og ganen kan selvfølgelig nyte smaken av de edle dråper som gjerne befinner seg oppi glasset. Da jeg var liten var det bestemor i Sandviken sine fine fargede brus eller saftglass som var de fineste. Husker jeg fikk servert drikke i noen glass med loddrette striper i forskjellige farger. Når jeg ser på disse glassene fra 50-tallet jeg har utstilt på kjøkkenet på et brett fortiden, tenker jeg på koselige stunder på kjøkkenet hos bestemor, litt samme stil selv om mønsteret er helt annerledes.

Når man er liten er det stas med farger på ting, og selv om dette drammeglass-settet absolutt ikke var ment for barn, syntes jeg den gangen at den humørfylte, snille onkel Trygve hadde tatt med seg en fin sjømanns souvenir hjem til Bergen.

Nå har denne karafellen og glassene reist videre østover til min bror på Hadeland, og det er kjekt å se igjen ting fra barndommen når en tar turen over fjellet og besøker slekten.

Disse glassene fra Hadeland glassverk med det morsomme navnet: tuttifrutti er også produsert på 60-tallet. De har jeg vært så heldig å få overta av min svoger. De passer perfekt til smoothie produksjonen vår som har tatt seg veldig opp etterat vi fikk en stor blender maskin i huset. En deilig bærsmoothie servert i disse glassene blir ofte en sunn og god hverdagsdessert.

Her er også en samling grønne retro glassobjekter, der noe av det kommer fra 70-tallet, den helt runde vasen f.eks er fra Hadeland, fra en serie som heter April. Røhmerglassene til høyre er nok adskillig eldre. Selv om det er morsomt med farger, blir det jo kanskje enda mer herskapelig når en finner frem det blanke glasset.

                    En gammel kjekskrukke fylt med tante Karis havrekjeks kan kanskje friste?

 Tror at dette er det man kaller skjærslipt krystall, og skjærslipt glass ble vanlig helt på slutten av 1800 tallet. Det ble laget ulike mønstre, men felles for de alle var at det glitret så fint i lyset.

I gamle dager skjenket man jo vin av karafler, og det var nok forskjellige karafler til ulike drikkevarer. Litt mer standsmessig enn pappvinkartongen vi gjerne ender opp med. Fine å ha til pynt er de i allefall. Husker det som om de mest sto til pynt oppå skapet hos svigerforeldrene mine også.

Tilslutt i dag skal jeg skrive litt om noe som engelskmennene kaller conversation-piece. Det er dekorative gjenstander som tiltrekker seg litt oppmerksomhet og er ment for å få praten litt i gang i selskapet. Det tenker jeg at disse grønne gamle hvitvinsglassene kunne være i et selskap.

Da jeg kjøpte de i en antikvitetsbutikk ble det sagt at de er fra Hadeland glassverk, og at de er fra ca.1930. Nå var det sånn at jeg jaktet på gamle grønne hvitvinsglass, egentlig en mørkere grønnfarge som var ganske vanlig, fordi man klarte ikke å lage hvitvin helt ren og klar uten grums tidligere. Derfor var gjerne alle glassene i en serie blanke, utenom nettopp hvitvinsglassene som var mørkegrønne og skjulte grumset. Formen på hvitvinsglassene var også slik som dette, og ikke sånne høye, smale som noen andre hvitvinsglass vi har i skapet i dag. Denne grønnfargen her er altså litt mer neonfarget. Forklaringen her er at glassene er radioaktive, sa damen i butikken.Det hørtes litt skummelt ut, men de har fått fargen av uranium som ble brukt mye på begynnelsen av 1900- tallet.Hun kunne berolige meg med at de faktisk hadde vært tatt med opp på Haukeland sykehus og den radioaktive strålingen var blitt målt, og den var forsvinnende liten. Hvis du skulle dø av noe i forbindelse med å drikke av disse glassene, så er det heller de mengdene du har oppi glassene som kan ta livet av deg, avsluttet hun med. Så da tar jeg sjansen, og ønsker alle en fin lørdagskveld.

Gamle notehefter

Julen er ryddet bort forlengst, og det er kjekt å pynte med andre farger og blomster som bærer bud om vår i huset. Denne uken har jeg kost meg litt med å bruke noen av de gamle notearkene til dekorasjon og gaveinnpakning. Ikke sikkert at mors gamle tante Marie hadde vært like begeistret for denne bruken av hennes gamle pianonoter. Tante Marie som hadde broderiforretning i Bergen, hadde også som hobby å spille piano, og det lå mange gamle noter igjen etter henne i Grønnesmuget. Hun må ha vært ganske flink for det er avanserte noter. Når det blir mer enn tre, fire kryss eller b i et stykke melder ihvertfall jeg pass, så en del av disse notene kommer jeg aldri til å spille.  Her er Norges melodier i en fin gammel bok, Grieg stykker og lettere populærmusikk fra begynnelsen av 1900-tallet.

Noen av disse notebladene har jo fint illustrerte forsider, og ettersom jeg leter etter alternative bruksområder, har jeg f.eks. valgt å ramme inn ett av de å henge på veggen ved pianoet, over note hyllen vår.

I 1910 ble det f.eks laget en egen sjokolademarsj fra Minde sjokoladefabrikk til landsutstillingen. Denne marsjen har tante Marie tydeligvis også kost seg med å spille.

Den har fem vers, og siste verset lyder altså slik:

Paa fjeldtur og skitur og hjemme hos mor,

rundt land og rundt strand, ja i dal og ved fjord

skal Bergens rikt voxende industri,

det budskabet bringe: at vaagne er vi,

og derfor kjøber alle vi vor plade

i tusindvis af Minde Chokolade.

Reklamen og sangstrofen fra Minde sjokolade er litt enklere og kortere nå for tiden:

"Minde sjokolade- det er lov å la seg friste", hører vi stadig på tv reklamen ledsaget av fristende bilder av smågodt posene deres. Men vi bergensere må også ha en bit av den tradisjonsrike sjokoladerackerten deres som skaper nostalgi og minner om barndommens jul.

Så får jeg bare håpe jeg vil bli tilgitt den litt alternative bruken av noen av de gamle pianonotene.

Flittige hender.

I første halvdel av 1900-tallet drev damene med håndarbeidssysler i mye større grad enn i våre dager.

Brudekisten skulle fylles med sengetøy med innfelte broderier, blonder og monogram, vakre broderte duker og tøyservietter, håndvevde kjøkkenhåndklær og åkler m.m. Unge piker ble opplært i håndarbeide fra de var små. Heldige er de som har tatt vare på slike gamle tekstiler, men det er dumt å gjemme det bort i skap og skuffer i allefall, ta det frem, nyt det og tenk på alle arbeidstimene som er nedlagt i dette.

I min familie er det særlig på morssiden jeg kjenner til at damene drev med brodering. Mormor Ingeborg f. i 1882, hadde som voksen, en broderiforretning i Haugesund, inntil hun giftet seg og flyttet til Bergen. Morfars søster, Marie forble ugift, og bodde i Grønnesmuget sammen med sin bror og hans familie. Hun hadde en broderiforretning i Bergen, der også mormor arbeidet helt til hun fikk nok å gjøre med alle sine sju barn. Da vi ryddet leiligheten fant vi noen gamle broderte duker, de fleste var altfor flekkete og hullete, men dette er en liten duk som jeg tenker en av disse damene kanskje kan ha brodert. Den pryder et lite bord på kjøkkenet vårt.

På de gamle tøyserviettene til damaskdukene jeg arvet etter mor er det også brodert inn initialen M,som sannsynligvis står for Mjelde som var etternavnet til mor før hun giftet seg. Det kan nok være mormor som sirlig har brodert inn disse bokstavene.

Jeg kan ikke huske å ha sett min mor brodere noe. Hun sydde klær, strikket gensere og reparerte mye tøy. Damene på 1950 tallet hadde syklubb og syforeninger, og brukte sine flittige hender til å reparere tøy for alle familiemedlemmene. Det som fasinerer meg mest å tenke på nå, er hvordan hun sprettet av skjortekrager og mansjetter av fars, farfar og brødrene mine sine skjorter når de var gulnet og blitt stygge . Så snudde hun de rundt å sydde de på igjen med andre siden ut. Tøyet ble ikke kastet eller erstattet med nytt så fort på den tiden. Min svigermor var også flink med hendene og hun likte å brodere og hekle, men fikset og reparerte også klærne,noe det gamle syskrinet hennes vitner om slik det står i dag.

Her er en av dukene hun sikkert måtte bruke mye tid på for den har veldig mye mønster over det hele.

Hun har også tatt vare på gamle putevar med blonder og innfelte broderier.

Min manns gamle babytrøye med blonde fant han også nylig igjen. Den får her følge av vår datters første kjole og første par sko.

Når de arrangerte fine selskap i min barndom, og mors venninner var med å serverte maten, hadde alle serveringsdamene hvite blondeforklær på seg, slik som dette serveringsforkle i hardangersøm som altså ikke er et bunadsforkle fordi det har lommer påsydd foran.

Jeg får avslutte dagens innlegg med noe som nesten er en kuriositet i våre dager. Ihvertfall kjente ikke mine barn til hva dette var. Det er altså mors gamle stoppesopp som jeg husker hun stakk inn i strømpen for å komme godt til for å stoppe de hullete sokkene våre. Så vevde hun på en måte hullet igjen med stoppenål og tråd. Denne har jeg faktisk selv brukt, så akkurat så langt går mine evner til å reparere tøy. Skifte glidelåser derimot er helt uaktuelt for meg.

                       Her er Andre Bjerkes lille barnedikt om akkurat denne lure lille soppen:

Denne sopp

til strømpestopp

er nok ingen riktig sopp,

men en rødmalt liten propp

som i strømpen stoppes opp.

Denne sopp til strømpestopp

er en strømpestoppesopp.

Isbjørn på nyttårsbordet.

I går da jeg dekket til nyttårsfest med sølv, glass og hvit pynt, stoppet jeg opp noen minutter da jeg plasserte et par isbjørner på bordet innimellom alt det andre glitrende og frostige. Det har seg nemlig slik at min mors ene bror, onkel Øyvind, liker jeg å tenke på som en tøff, sporty type, ihvertfall da han var ung og overvintret på Svalbard, vinteren 1951-1952. Han var telegrafist og arbeidet dette året på Isfjord radio og bodde i en brakke sammen med fire,fem andre menn.Isfjord radiostasjon lå øde til, og det var mye isbjørn i området, og mennene var utstyrt med våpen hver gang de gikk utenfor døren. Ofte var bamsen på besøk og romsterte utenfor brakkeveggen. Noen ganger måtte de også felle det store tunge dyret. Da jeg var liten fortalte onkel gjerne om disse hendelsene og viste fram et sammenrullet gammelt isbjørnskinn han hadde tatt vare på av en slik bjørn han var med på å avlive. Han fortalte og om hvordan han og kollegaene var isolerte hele vinteren igjennom, og at post og aviser kom med fly dropp, kanskje en gang i mnd. Det hørtes ganske så barskt ut i mine ører ihvertfall.

 På sine eldre dager overrakte onkel meg isbjørnskinnet og hodeskallen, som da ikke var montert inn igjen i skinnet. Jeg vet ikke om skinnet var riktig preparert og behandlet heller. Vi hadde det noen år på veggen i gangen vår her, men etter over 50 år var det morkent, revnet og fælt, og ble tilslutt kastet. Hodeskallen og en klo derimot, har vi pent utstilt på en hylle, til minne om onkel Øyvinds tapre bragd på Svalbard da han måtte redde seg selv og sine kollegaer fra isbjørnens innpåslitne klør og store farlige gap.

Må nesten gjøre oppmerksom på at hodeskallen og klørne ikke lå på bordet da nyttårsgjestene ankom huset i går kveld. Istedet pyntet jeg blandt annet med en uskyldig liten glass isbjørn min datter fikk av sin farmor en gang.

Mens jeg dvelte litt ved disse isbjørn tankene, var det så vidt vi ble klare til gjestenes ankomst. Men så fikk vi iallefall feiret vårt nyttår uten snø og is, men med et skikkelig bergensk regn og ruskevær utenfor.

 I dag tok jeg en titt i noen gamle album etter onkel Øyvind. Her ser vi han i aksjon på Svalbard i 1951, tydelig at skjegget hans fikk gro fritt denne vinteren.

Han hadde også med seg hjem en annen souvenir fra Svalbard året, et betalingsmerke som er utstedt for tilgodehavende lønn av Store Norske Spitsbergen Kulkompani, pålydene varer for et beløp av 1.kr. Merket er ugyldig utenfor Spitsbergen og etter sesongens avslutning, men er et fint lite nostalgisk minne for meg om den snille og barske onkel som overvintret i isødet.

Et riktig godt nyttår ønsker jeg ihvertfall alle dere mine nostalgiske venner som trykker dere inn på denne bloggen med jevne mellomrom. Det er jo en statistikk som viser meg at folk er innpå siden daglig, og da er det jo moro for meg å mimre videre i det nye året.