Isbjørn på nyttårsbordet.

I går da jeg dekket til nyttårsfest med sølv, glass og hvit pynt, stoppet jeg opp noen minutter da jeg plasserte et par isbjørner på bordet innimellom alt det andre glitrende og frostige. Det har seg nemlig slik at min mors ene bror, onkel Øyvind, liker jeg å tenke på som en tøff, sporty type, ihvertfall da han var ung og overvintret på Svalbard, vinteren 1951-1952. Han var telegrafist og arbeidet dette året på Isfjord radio og bodde i en brakke sammen med fire,fem andre menn.Isfjord radiostasjon lå øde til, og det var mye isbjørn i området, og mennene var utstyrt med våpen hver gang de gikk utenfor døren. Ofte var bamsen på besøk og romsterte utenfor brakkeveggen. Noen ganger måtte de også felle det store tunge dyret. Da jeg var liten fortalte onkel gjerne om disse hendelsene og viste fram et sammenrullet gammelt isbjørnskinn han hadde tatt vare på av en slik bjørn han var med på å avlive. Han fortalte og om hvordan han og kollegaene var isolerte hele vinteren igjennom, og at post og aviser kom med fly dropp, kanskje en gang i mnd. Det hørtes ganske så barskt ut i mine ører ihvertfall.

 På sine eldre dager overrakte onkel meg isbjørnskinnet og hodeskallen, som da ikke var montert inn igjen i skinnet. Jeg vet ikke om skinnet var riktig preparert og behandlet heller. Vi hadde det noen år på veggen i gangen vår her, men etter over 50 år var det morkent, revnet og fælt, og ble tilslutt kastet. Hodeskallen og en klo derimot, har vi pent utstilt på en hylle, til minne om onkel Øyvinds tapre bragd på Svalbard da han måtte redde seg selv og sine kollegaer fra isbjørnens innpåslitne klør og store farlige gap.

Må nesten gjøre oppmerksom på at hodeskallen og klørne ikke lå på bordet da nyttårsgjestene ankom huset i går kveld. Istedet pyntet jeg blandt annet med en uskyldig liten glass isbjørn min datter fikk av sin farmor en gang.

Mens jeg dvelte litt ved disse isbjørn tankene, var det så vidt vi ble klare til gjestenes ankomst. Men så fikk vi iallefall feiret vårt nyttår uten snø og is, men med et skikkelig bergensk regn og ruskevær utenfor.

 I dag tok jeg en titt i noen gamle album etter onkel Øyvind. Her ser vi han i aksjon på Svalbard i 1951, tydelig at skjegget hans fikk gro fritt denne vinteren.

Han hadde også med seg hjem en annen souvenir fra Svalbard året, et betalingsmerke som er utstedt for tilgodehavende lønn av Store Norske Spitsbergen Kulkompani, pålydene varer for et beløp av 1.kr. Merket er ugyldig utenfor Spitsbergen og etter sesongens avslutning, men er et fint lite nostalgisk minne for meg om den snille og barske onkel som overvintret i isødet.

Et riktig godt nyttår ønsker jeg ihvertfall alle dere mine nostalgiske venner som trykker dere inn på denne bloggen med jevne mellomrom. Det er jo en statistikk som viser meg at folk er innpå siden daglig, og da er det jo moro for meg å mimre videre i det nye året.