Tante Karis nostalgiske hjørne: Flittige hender.

I første halvdel av 1900-tallet drev damene med håndarbeidssysler i mye større grad enn i våre dager.

Brudekisten skulle fylles med sengetøy med innfelte broderier, blonder og monogram, vakre broderte duker og tøyservietter, håndvevde kjøkkenhåndklær og åkler m.m. Unge piker ble opplært i håndarbeide fra de var små. Heldige er de som har tatt vare på slike gamle tekstiler, men det er dumt å gjemme det bort i skap og skuffer i allefall, ta det frem, nyt det og tenk på alle arbeidstimene som er nedlagt i dette.

I min familie er det særlig på morssiden jeg kjenner til at damene drev med brodering. Mormor Ingeborg f. i 1882, hadde som voksen, en broderiforretning i Haugesund, inntil hun giftet seg og flyttet til Bergen. Morfars søster, Marie forble ugift, og bodde i Grønnesmuget sammen med sin bror og hans familie. Hun hadde en broderiforretning i Bergen, der også mormor arbeidet helt til hun fikk nok å gjøre med alle sine sju barn. Da vi ryddet leiligheten fant vi noen gamle broderte duker, de fleste var altfor flekkete og hullete, men dette er en liten duk som jeg tenker en av disse damene kanskje kan ha brodert. Den pryder et lite bord på kjøkkenet vårt.

På de gamle tøyserviettene til damaskdukene jeg arvet etter mor er det også brodert inn initialen M,som sannsynligvis står for Mjelde som var etternavnet til mor før hun giftet seg. Det kan nok være mormor som sirlig har brodert inn disse bokstavene.

Jeg kan ikke huske å ha sett min mor brodere noe. Hun sydde klær, strikket gensere og reparerte mye tøy. Damene på 1950 tallet hadde syklubb og syforeninger, og brukte sine flittige hender til å reparere tøy for alle familiemedlemmene. Det som fasinerer meg mest å tenke på nå, er hvordan hun sprettet av skjortekrager og mansjetter av fars, farfar og brødrene mine sine skjorter når de var gulnet og blitt stygge . Så snudde hun de rundt å sydde de på igjen med andre siden ut. Tøyet ble ikke kastet eller erstattet med nytt så fort på den tiden. Min svigermor var også flink med hendene og hun likte å brodere og hekle, men fikset og reparerte også klærne,noe det gamle syskrinet hennes vitner om slik det står i dag.

Her er en av dukene hun sikkert måtte bruke mye tid på for den har veldig mye mønster over det hele.

Hun har også tatt vare på gamle putevar med blonder og innfelte broderier.

Min manns gamle babytrøye med blonde fant han også nylig igjen. Den får her følge av vår datters første kjole og første par sko.

Når de arrangerte fine selskap i min barndom, og mors venninner var med å serverte maten, hadde alle serveringsdamene hvite blondeforklær på seg, slik som dette serveringsforkle i hardangersøm som altså ikke er et bunadsforkle fordi det har lommer påsydd foran.

Jeg får avslutte dagens innlegg med noe som nesten er en kuriositet i våre dager. Ihvertfall kjente ikke mine barn til hva dette var. Det er altså mors gamle stoppesopp som jeg husker hun stakk inn i strømpen for å komme godt til for å stoppe de hullete sokkene våre. Så vevde hun på en måte hullet igjen med stoppenål og tråd. Denne har jeg faktisk selv brukt, så akkurat så langt går mine evner til å reparere tøy. Skifte glidelåser derimot er helt uaktuelt for meg.