Søljen og uret.

Sammen med den fine rosemalte kisten jeg omtalte i forrige innlegg, arvet jeg en liten sølje av farmor Bertha. Her ligger den sammen med et ur som minner meg om farfar som het Arne. Dette uret er riktignok ikke fra min slekt, men fra min manns side. Det står hans farfars initialer inngravert, som er de samme som min manns. Koselige minner, men jeg tenker på min farfar fordi han også hadde en slik klokke i vestlommen sin. Innimellom løftet han den ut og kikket på den gjennom sine små runde brilleglass .På gulvet ved siden av godstolen han satt i sto alltid spyttebakken klar fordi han tygget skråtobakk.Det var en blikkboks som vi barna fikk den viktige oppgaven med å tømme med jevne mellomrom. Jeg var veldig glad i farmor og farfar, men hun døde dessverre allerede da jeg var 5 år.  Det jeg husker best er at hun sydde klær til dukken min og fortalte morsomme historier, og at hun ofte kom på besøk til oss som bodde på Askøy.
      Min far har fortalt om hennes og farfars historie i korte trekk slik: Bertha dro fra gården i Åsane og fikk seg huspost i byen. Hennes store drøm var å bli jordmor, og hun fikk plass på jordmorskolen. Samtidig kom det et brev fra en som hadde vært lærerinne i Åsane som het Anna. Hun  hadde flyttet til Langesund, var gift og trengte hjelp i huset og med barna. Dermed trådte Bertha til, og hun gikk aldri den veien hun først hadde tenkt seg. Kanskje var det fordi hun allerede hadde blitt litt kjent med Annas bror, Arne? Ihvertfall ble det bryllup mellom de to i 1913 i Bergen. Så fikk de etterhvert 4 sønner der min far var den eldste, og bosatte seg til slutt i Helleveien i Sandviken.Om min farfar får jeg fortelle mer om en annen gang. Men den kvelden farmor døde på Haukeland sykehus, satt min far hos henne. Da hun hadde sovnet inn, dro han straks ut i Helleveien for å fortelle det til sin far. Da sa farfar at det visste han allerede. En liten fugl hadde" tappet" på stuevinduet, og da hadde han kikket på klokken og det var akkurat på dette tidspunktet farmor hadde forlatt oss og reist videre..

 Farmor og farfar hadde også en veggklokke som tikket og slo i den ene stuen. Ikke denne riktignok, for denne kommer også fra min manns familie. Koselig lyd, men vi glemmer ofte å trekke den opp da.

Den rosemalte kisten.

Nettopp hjemkommet fra påskeferie der lamming og gårdsbesøk var et av høydepunktene, fikk meg til å tenke på historien til den rosemalte kisten jeg har på kjøkkenet mitt. Den har jeg arvet av farmor, Bertha Monsine Edvardsdal som var født i 1884. Hun vokste opp på en liten gård på Birkeland i Åsane, like innenfor Vågsbotten. Foreldrene hennes kom fra Hamre på Osterøy, men kjøpte seg i ungdommen denne lille gården der de hadde 3 kyr, en hest, noen sauer,en gris og en liten hønsegård. Denne eiendommen med innmark og utmark med et koselig vestlandsk våningshus, løe med låve, fjøs og stall omtalte min far ofte som sommerens eventyrland for han som var oppvokst i byen. Farmor var nummer 6 i en søskenflokk på 10. Etterhvert reiste de hjemmefra, men om somrene kom alle de voksne barna tilbake med ektefeller og barna sine og det ble liv og latter i hus og på tunet. Hvordan huset kunne romme så mange mennesker var vanskelig å forstå, men det ble rigget til flatsenger på gulvet og på nordlemmen og sørlemmen,  og de voksne hadde sengeplasser i de to stuene nede. Byungene lærte å rake og hesje og var med i utmarken når kyrne skulle melkes. Farmors far, Mons var utdannet som klokker og lærer og arbeidet i 50 år som klokker i Åsane kirke og lærer i Kyrkjekrinsen, og den lille gården drev han og konen Brita ved siden av lærerposten. Denne rosemalte kisten tok farmor Bertha sikkert med seg til byen da hun dro for å finne seg en huspost, og på baksiden står det så fint : Får du først kista så får du og meira, og tenkje at snart med det bryllup får feira.

  Da jeg var liten hendte det at vi var på besøk på gården. Da var det min fars fetter Bjarne som hadde overtatt. Han hadde en datter på min alder som nå har bygget nytt hus på eiendommen. Denne tremenningen min og jeg har nå blitt venner på facebook, så her kan det bli mulig å mimre mer historie sammen etterhvert.

                                         Slik så huset ut da farmor Bertha vokste opp her.                                                                          

SVISSRULLEN

Med så mange gamle gjenstander i huset kan man stå i fare for å få et slags museum hjemme. Da er det jo kjekt når man finner nye bruksområder til de gamle tingene som f.eks.når den gamle Mor Monsen marmeladeboksen med sin fine oransje farge kan bli til en påskevase på kjøkkenbordet. I dag er det få produkter som har hatt den samme emballasjen gjennom generasjoner, men ekte honning og kløver vaseline er ihvertfall to bokser som fortsatt holder stand. De gamle blikkboksene i hjørnet på kjøkkenet forteller meg også små historier.
 I dag, på Palmesøndag, har jeg tatt frem den lille bakepulverboksen og laget den kaken som må ha vært min mors favorittkake. På "no time" tryllet hun frem en svissrull til små og store anledninger. Til fest ble den pyntet med krem og "peaches" som hun sa. Ettersom vi feiret bypåske ble det gjerne invitert til selskap påskedagene. I familiebesøkene våre var det alltid mye sang og musikk og diverse selskapsleker som også var morsomme for oss barna. Den gangen! Hadde nok ikke slått like godt ann i dag. Far og brødrene hans kunne f.eks. gå ut i entreen og iføre seg damenes hatter, minkskjerf og kåper, mens de parodierte tante Bodil, tante Borgny, tante Astrid eller de andre damene som var tilstede. Det kunne bli veldig morsomt ettersom de var gode skuespillere. Onkel Magne hadde også en fortann på stift som han kunne skyve frem å bruke i en artig rolle. I gjesteboken der far nedtegnet alle besøkene, leser jeg om et selskap der vi den samme dagen hadde fått vår første badevekt. Far begynte da med å veie alle deltakerne ved ankomst. Det står ikke oppført hva hver enkelt person veide, men det samlede antall kilo. Etter å ha fortært middag, kaffe og kveldsmat hos oss ble alle veiet på nytt og så avslørte differansen hvor mye kg.mat deltakerne hadde spist av vertskapets gode servering. Alt ble gjennomført med latter og moro fra gjestene,hvis vi skal tro det der står. Etter vektavsløringen var det tid for "JENKA" en selskapsdans der vi sto mange mennesker på rekke og holdt hverandre på skuldrene og hoppet samtidig frem og tilbake og sparket ut til siden. Slik morret vi oss altså den gangen på 60-tallet. Nå blir det en ukes påskeferie på denne bloggen, så da hilser jeg mine lesere slik de gjorde i gamle dager: En gledelig påske ønskes dere alle fra Kari.

TURGLEDE

Da har jeg funnet frem den gamle sekken og litt turutstyr fra kjelleren. Kvikklunsjen er med,den har jo gitt oss turglede fra 1937 som det står på boksen.Akkurat i dag er det nok mange som pakker sekken og drar til fjells for å nyte påskeferien, men det fins også en del urbane sjeler som setter pris på en bypåske eller en tur på sjøen kanskje. I min barndom på 60- tallet ble det som oftest påskefest i byen ettersom min far var prest og forrettet gudstjenester alle påskedagene. I Domkirken i Bergen var det dessuten påskefestuke der klassisk musikk ble fremført, men det var ingen forpliktelser om at vi prestebarn måtte sitte å høre på slike konserter heldigvis.
     Når det gjelder fjellturer om vinteren gikk reisen gjerne til Kvamskogen i en leid hytte eller i et rom på Ungdomsheimen, og min far likte godt å fortelle at han hadde vært med på arbeidsleirer under byggingen av Heimen på slutten av 40-tallet. Mitt første turminne er allikevel fra Hardangervidden. Vi var på ferie i Eidfjord og gikk på tur i området rundt Hedlo turisthytte. Jeg kan ha vært 3 år og var blitt plassert oppi en sekk på ryggen til far, noe jeg mistrivdes sterkt med. Det er akkurat som jeg fortsatt husker at det var trangt og vondt for føttene å sitte der blandt termosflasker og nistebokser. Husker at jeg hylte og skrek lenge til ingen nytte. Dette var tydeligvis måten de gjorde det på, ingen polstret bæremeis med god" comfort" til barna den gangen. Postkortet under viser at min bror Eyvind med kikhoste led samme skjebne på Kvamskogen i 1950. Kanskje litt vanskelig å lese, men her står det at" nu har vi hatt det fint her på Heimen i en uke og tiden har gått som en røyk .Eyvind er bedre av kikhosten, i to netter har han ikke hostet i det hele tatt. Arnegutt kom opp med fru Skeie torsdag som avtalt og han var ikke syk på rutebilen. Vi spiser deilig mat og legger på oss. Vi var langtur på en støl i forrige uke. Arne bar Eyvind på ryggen hele veien, over en times marsj. Vi kokte kaffe ute, spiste og solte oss.."

"Om hundrede år er allting glemt."

Da jeg var i 12 års alderen fant jeg en dag en "pakke" inntullet i silkepapir og stoff nederst i en kommodeskuff i stuen vår. Nysgjerrig pakket jeg opp og der lå det en gammel dukke i flere løse deler foran meg. Hodet hang og dinglet i en råtten strikk, armer og bein var falt av, men den hadde et nydelig ansikt med sovedukkeøyne og vakkert lyst langt hår. Mor fortalte at det hadde vært hennes dukke når hun var liten pike på 1920 tallet. Dukken hadde hun fått fra utlandet, men håret var mors eget hår som var blitt klippet og laget dukkeparykk av og deretter sydd på. Dessverre var den blitt ødelagt og hun greide ikke å reparere den, men hun hadde heller ikke hjerte til å kaste den, for det var den eneste dukken hun hadde hatt i sin barndom.
     Mor vokste opp i Grønnesmauet midt i Marken. Hun var nummer 4 i en barneflokk på 7. Hun hadde en storesøster og fem brødre. På den tiden fantes det eksklusive leker i butikk som de med god råd kunne kjøpe, som f.eks. tinnsoldater, snurrebasser og dukkehus, men dette hadde de ikke så mye av i Grønnesmauet. Mor tegnet heller mye, og hun fortalte at alle varene de kjøpte var pakket inn i papir eller papirposer som hun brukte til tegnepapir. Det viste seg også etterhvert at hun hadde kunstneriske evner, og heldigvis for oss fire søsken har vi alle fått arve noen skisser og malerier som hun har laget.
     Når Mjelde flokken kom hjem fra skolen og hadde hjulpet til med arbeidsoppgaver hjemme, lekte de mye ute i gaten og i bakgården. Jentene kastet ball, hoppet paradis og tau og lekte sang og ringleker. Guttene hadde stylter og tønnebånd som de slo rundt med en stokk, eller de lekte boksen går. Jentene skrev minner til hverandre i minnebøker, og mor kunne senere i voksen alder ofte deklamere slike små rim for meg. Som f.eks.: Når du velger deg en mann, velg deg en med god forstand, ikke en som går og sprader, rundt i alle byens gater! Eller: Har du vondt i magen, så gå til Per i hagen. Sett deg på en stein og gnag på et bein, så blir du bra i magen.
     Men tilbake til dukken. For noen år siden gikk jeg gjennom Markens Tverrgate og plutselig fikk jeg øye på en ny liten butikk. På vinduet hang der en lapp om at innehaveren reparerte og laget dukker. Så fantastisk! Jeg dro rett hjem og hentet mors gamle dukke som fikk seg et besøk hos dukkedoktoren. Litt av et sammentreff at det var akkurat her i Marken hvor dukken hadde tilbrakt så mye tid for 80 år siden også. Nå sitter ihvertfall Karen Marie Mjeldes dukke så stolt og fin på utstilling i stuen vår. 
     Mor siterte også ofte en strofe fra Hamsuns dikt. Hun sa "om hundrede år er allting glemt." I år ville hun fylt 99 år,men alt er ikke dekket av glemselens slør ennå. Vi holder minnene varme, og tingene hjelper oss å huske episoder og hendelser i hennes liv.

   

SELSKAPSVESKEN

På veggen vår henger det en svart gammel selskapsveske dekorert med lyseblå perler og paljetter. Når jeg åpner den, finner jeg et fastlimt speil som er så slitt og skadet at når man ser seg i det blir man enda mer sløret, flekkete og merket i ansiktet enn de rynkene som også har satt sine spor med årene viser. I dette speilet har mormor Ingeborg Katrine ganske sikkert tatt et raskt overblikk over sin noe stramt oppsatte frisyre, før hun justerte på noen hårstrå, og pusset nesen med et hvitt lite blondelommetøkle fra en av lommene i vesken. Kanskje en liten parfymeflaske, en kam og en pudderdåse fikk plass oppi vesken også. Men egentlig tror jeg ikke det ble så mye tid til å pynte seg og gå i fine selskap i Ingeborgs liv.                Ingeborg Katrine ble født i 1881 i Tønsberg og døde i 1960 på Domkirkehjemmet i Bergen.  Jeg har naturlig nok ingen minner om henne, men min mor fortalte meg at hun tok meg med som liten baby opp til henne på besøk slik at hun fikk se sitt nye barnebarn. Det liker jeg å tenke på.                                                                                                                                  
Som voksen kom Ingeborg til Haugesund og hadde en broderiforretning der inntil hun giftet seg med Ole Mjelde og flyttet inn i Grønnesmauet 4 i Bergen. Han var garverieier og hadde sitt garveri her. De fikk 7 barn, og barna vokste opp blandt skinn og huder, men under de harde tretti åra ble garveriet nedlagt. Produksjonen av lærvarer var da blitt overtatt av større fabrikker. Ole døde i 1934, og mormor satt da alene igjen med den store barneflokken på syv. Hun så seg nødt til å selge eiendommen som ble kjøpt av Knudsen i Marken. Familien fikk allikevel lov å leie leilighet her så lenge de ønsket, og de tre ugifte sønnene hennes bodde her, helt til sistemann døde i 2006.

Mormor må ha hatt et strevsomt liv, den ene av sønnene hennes omkom også på sjøen som ung, og hun viste en stor styrke gjennom mange og vanskelige år er det blitt meg fortalt.Alt dette tenker jeg på nå når jeg ser på selskapsvesken hennes som min mor arvet. Da jeg var liten hendte det at mor brukte den når hun skulle i selskap, og jeg syns den var nydelig utsmykket. Den har ligget altfor lenge nedstøvet i et skap, men det er det slutt på.   Nå er den fremme i lyset og forteller litt av sin historie.