Søljen og uret.

Sammen med den fine rosemalte kisten jeg omtalte i forrige innlegg, arvet jeg en liten sølje av farmor Bertha. Her ligger den sammen med et ur som minner meg om farfar som het Arne. Dette uret er riktignok ikke fra min slekt, men fra min manns side. Det står hans farfars initialer inngravert, som er de samme som min manns. Koselige minner, men jeg tenker på min farfar fordi han også hadde en slik klokke i vestlommen sin. Innimellom løftet han den ut og kikket på den gjennom sine små runde brilleglass .På gulvet ved siden av godstolen han satt i sto alltid spyttebakken klar fordi han tygget skråtobakk.Det var en blikkboks som vi barna fikk den viktige oppgaven med å tømme med jevne mellomrom. Jeg var veldig glad i farmor og farfar, men hun døde dessverre allerede da jeg var 5 år.  Det jeg husker best er at hun sydde klær til dukken min og fortalte morsomme historier, og at hun ofte kom på besøk til oss som bodde på Askøy.
      Min far har fortalt om hennes og farfars historie i korte trekk slik: Bertha dro fra gården i Åsane og fikk seg huspost i byen. Hennes store drøm var å bli jordmor, og hun fikk plass på jordmorskolen. Samtidig kom det et brev fra en som hadde vært lærerinne i Åsane som het Anna. Hun  hadde flyttet til Langesund, var gift og trengte hjelp i huset og med barna. Dermed trådte Bertha til, og hun gikk aldri den veien hun først hadde tenkt seg. Kanskje var det fordi hun allerede hadde blitt litt kjent med Annas bror, Arne? Ihvertfall ble det bryllup mellom de to i 1913 i Bergen. Så fikk de etterhvert 4 sønner der min far var den eldste, og bosatte seg til slutt i Helleveien i Sandviken.Om min farfar får jeg fortelle mer om en annen gang. Men den kvelden farmor døde på Haukeland sykehus, satt min far hos henne. Da hun hadde sovnet inn, dro han straks ut i Helleveien for å fortelle det til sin far. Da sa farfar at det visste han allerede. En liten fugl hadde" tappet" på stuevinduet, og da hadde han kikket på klokken og det var akkurat på dette tidspunktet farmor hadde forlatt oss og reist videre..

 Farmor og farfar hadde også en veggklokke som tikket og slo i den ene stuen. Ikke denne riktignok, for denne kommer også fra min manns familie. Koselig lyd, men vi glemmer ofte å trekke den opp da.