På veggen vår henger det en svart gammel selskapsveske dekorert med lyseblå perler og paljetter. Når jeg åpner den, finner jeg et fastlimt speil som er så slitt og skadet at når man ser seg i det blir man enda mer sløret, flekkete og merket i ansiktet enn de rynkene som også har satt sine spor med årene viser. I dette speilet har mormor Ingeborg Katrine ganske sikkert tatt et raskt overblikk over sin noe stramt oppsatte frisyre, før hun justerte på noen hårstrå, og pusset nesen med et hvitt lite blondelommetøkle fra en av lommene i vesken. Kanskje en liten parfymeflaske, en kam og en pudderdåse fikk plass oppi vesken også. Men egentlig tror jeg ikke det ble så mye tid til å pynte seg og gå i fine selskap i Ingeborgs liv. Ingeborg Katrine ble født i 1881 i Tønsberg og døde i 1960 på Domkirkehjemmet i Bergen. Jeg har naturlig nok ingen minner om henne, men min mor fortalte meg at hun tok meg med som liten baby opp til henne på besøk slik at hun fikk se sitt nye barnebarn. Det liker jeg å tenke på.
Som voksen kom Ingeborg til Haugesund og hadde en broderiforretning der inntil hun giftet seg med Ole Mjelde og flyttet inn i Grønnesmauet 4 i Bergen. Han var garverieier og hadde sitt garveri her. De fikk 7 barn, og barna vokste opp blandt skinn og huder, men under de harde tretti åra ble garveriet nedlagt. Produksjonen av lærvarer var da blitt overtatt av større fabrikker. Ole døde i 1934, og mormor satt da alene igjen med den store barneflokken på syv. Hun så seg nødt til å selge eiendommen som ble kjøpt av Knudsen i Marken. Familien fikk allikevel lov å leie leilighet her så lenge de ønsket, og de tre ugifte sønnene hennes bodde her, helt til sistemann døde i 2006.
Mormor må ha hatt et strevsomt liv, den ene av sønnene hennes omkom også på sjøen som ung, og hun viste en stor styrke gjennom mange og vanskelige år er det blitt meg fortalt.Alt dette tenker jeg på nå når jeg ser på selskapsvesken hennes som min mor arvet. Da jeg var liten hendte det at mor brukte den når hun skulle i selskap, og jeg syns den var nydelig utsmykket. Den har ligget altfor lenge nedstøvet i et skap, men det er det slutt på. Nå er den fremme i lyset og forteller litt av sin historie.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar