"Om hundrede år er allting glemt."

Da jeg var i 12 års alderen fant jeg en dag en "pakke" inntullet i silkepapir og stoff nederst i en kommodeskuff i stuen vår. Nysgjerrig pakket jeg opp og der lå det en gammel dukke i flere løse deler foran meg. Hodet hang og dinglet i en råtten strikk, armer og bein var falt av, men den hadde et nydelig ansikt med sovedukkeøyne og vakkert lyst langt hår. Mor fortalte at det hadde vært hennes dukke når hun var liten pike på 1920 tallet. Dukken hadde hun fått fra utlandet, men håret var mors eget hår som var blitt klippet og laget dukkeparykk av og deretter sydd på. Dessverre var den blitt ødelagt og hun greide ikke å reparere den, men hun hadde heller ikke hjerte til å kaste den, for det var den eneste dukken hun hadde hatt i sin barndom.
     Mor vokste opp i Grønnesmauet midt i Marken. Hun var nummer 4 i en barneflokk på 7. Hun hadde en storesøster og fem brødre. På den tiden fantes det eksklusive leker i butikk som de med god råd kunne kjøpe, som f.eks. tinnsoldater, snurrebasser og dukkehus, men dette hadde de ikke så mye av i Grønnesmauet. Mor tegnet heller mye, og hun fortalte at alle varene de kjøpte var pakket inn i papir eller papirposer som hun brukte til tegnepapir. Det viste seg også etterhvert at hun hadde kunstneriske evner, og heldigvis for oss fire søsken har vi alle fått arve noen skisser og malerier som hun har laget.
     Når Mjelde flokken kom hjem fra skolen og hadde hjulpet til med arbeidsoppgaver hjemme, lekte de mye ute i gaten og i bakgården. Jentene kastet ball, hoppet paradis og tau og lekte sang og ringleker. Guttene hadde stylter og tønnebånd som de slo rundt med en stokk, eller de lekte boksen går. Jentene skrev minner til hverandre i minnebøker, og mor kunne senere i voksen alder ofte deklamere slike små rim for meg. Som f.eks.: Når du velger deg en mann, velg deg en med god forstand, ikke en som går og sprader, rundt i alle byens gater! Eller: Har du vondt i magen, så gå til Per i hagen. Sett deg på en stein og gnag på et bein, så blir du bra i magen.
     Men tilbake til dukken. For noen år siden gikk jeg gjennom Markens Tverrgate og plutselig fikk jeg øye på en ny liten butikk. På vinduet hang der en lapp om at innehaveren reparerte og laget dukker. Så fantastisk! Jeg dro rett hjem og hentet mors gamle dukke som fikk seg et besøk hos dukkedoktoren. Litt av et sammentreff at det var akkurat her i Marken hvor dukken hadde tilbrakt så mye tid for 80 år siden også. Nå sitter ihvertfall Karen Marie Mjeldes dukke så stolt og fin på utstilling i stuen vår. 
     Mor siterte også ofte en strofe fra Hamsuns dikt. Hun sa "om hundrede år er allting glemt." I år ville hun fylt 99 år,men alt er ikke dekket av glemselens slør ennå. Vi holder minnene varme, og tingene hjelper oss å huske episoder og hendelser i hennes liv.